På nettsiden til Unge Duer skriver de om seg selv “Unge DUERs hovedmålsetting: bidra til bedre etterlevelse av barns rettigheter i alle samfunnsområder og være aktive samfunnsdebattanter med et særlig fokus på barne- og rettighetsperspektivet. Av og for unge.”
Nettsiden finner du her: Unge Duer
Siden har et større flerkulturelt tilsnitt enn mange andre rettighetssider for barn.
Etter å ha jobbet med svært mange saker etter barneloven de siste årene så har jeg blitt oppmerksom på et stort samfunnsproblem som ikke lengre kan ties. Vanlige folk er redde for barnevernet. Man kan fort falle i den samme graven som alle useriøse folkene som i sinne eller fortvilelse usaklig henger ut barnevernet. Det er ikke det som er poenget her.
Som advokat har jeg opplevd at dommere i tingretten i dialog med partene, advokatene og sakkyndige er negativ til å blande barnevernet inn i saken for at man er usikker på hvor den ballen ruller. Når domstolen anser barnevernstjenesten som uforutsigbar og mellom linjene da kritiserer dem for å gå for langt har vi et alvorlig problem. Når personer med velfungerende barn, stabilt samliv og generelt gode tilbakemeldinger fra barnehage, skole, helsesøster og andre forteller meg at de føler seg brutt ned av barnet som i en pliktundersøkelse selvfølgelig innhenter informasjon som eksponerer “det oppegående foreldreparet” for mistanke hos dem som avgir informasjon, så har vi et problem. Når personer i midlertidig livskrise forteller at de har søkt hjelp, men blir møtt med kritikk over hva de ikke har gjort så har vi et problem.
På samme måte som jeg kjenner mange som er redd politiet selv om de er de mest lovlydige og forsiktige menneskene jeg vet om, så har vi nå en enorm folkemengde i alle sosiale lag som er redd for barnevernet. I de store linjer så må vi erkjenne at vi har et problem som samfunn når befolkningen blir redd de som skal beskytte dem. Det er selvfølgelig flinke folk som jobber i både politi og barnevern, men spesielt innenfor barnevernstjenesten har det utviklet seg så store forskjeller i saksbehandling, personhåndtering, skjønn og generelt folkevett at man ikke lengre kan opprettholde den organiseringen og de kvalifikasjonskrav som i dag råder.
På bakgrunn av egen erfaring har jeg flere momenter som nok ville styrke legitimiteten til barnevernet.
- Ingen barnevernstjeneste burde ha færre enn 10 ansatte saksbehandlere. Barnevernssaker er spesielt vanskelige saker som krever livserfaring, faglig styrke og sikre vurderinger. Slike vurderinger bør tas av fagmiljø.
- Barnevernstjenesten bør være statlig organisert i få men store enheter. Det er i dag enorme forskjeller i saksbehandlingen fra kommune til kommune og man får barnevernsflykninger.
- Ingen under 30 år burde ha selvstendig ansvar for en sak. Selv om det er noen som vil kunne ha en grei kombinasjon av livserfaring og utdannelse har det blitt en ukultur av oppledning av lærebøker fra usikre barnevernspedagoger når de vitner i Fylkesnemnda. “Kvello sier på side …. ” – Det synes å være en manglende evne til egen vurdering basert på manglende erfaring. Strengere krav til praksis etter lengre utdannelse er ønskelig.
- Mye mer veiledning. På samme måte som politiet alltid har vurdert almenne hensyn (uansett om de har gjort det eller ikke) kan det ikke være ukritisk enkelt for barnevernet å kunne si at de har vurdert tiltak men ikke funnet at det er behjelpelig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for tiltak og den rådende læreboken skal ikke sette grenser for fornuft. Er det et tiltak som kan hjelpe så bør alle i hele landet ha samme mulighet til å få tilbudet. Slik er det ikke i praksis i dag. Da får man igjen barnevernsflykninger.
- Barneloven og barnevernloven må få bedre samkjøringsregler. En god nok samværsforelder bør ikke måtte gå en lang vei gjennom domstolene for å komme i posisjon til å kreve barnet tilbake til seg. Begge foreldrene bør ha denne retten i utgangspunktet selv om det betyr at begge foreldrene da som hovedregel må utredes. Unntak til hovedregelen bør det være, men å tape sin rett fordi domstolene er trege bør ses på som et brudd på menneskerettighetskonvensjonens krav til rettferdig rettegang. Desverre ser vi saker der domstolene bestemmer utfallet gjennom å forsinke en barnerettsprosess hvor den ene kommer sent i posisjon og når forelderen kommer i posisjon og det legges til grunn at omsorgen er god nok benyttes tilknytningsargument for at barnet ikke skal flyttes fra fosterhjem. Her vil Norge på et tidspunkt i fremtiden måtte stå til rette for sine umennesklige prosessregler. En løsning langs denne veien er å pålegge tingretten å ta en midlertidig avgjørelse etter barneloven dersom dette kreves på bakgrunn av partsstatusproblematikk i barnevernssak. I dag er dette en “kan” regel hvor jeg har opplevd at tingretten med støtte fra lagmannsretten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse.
- Krav til service. Barnevernet er et organ for befolkningen og skal tjene befolkningen. Barnevernet er et serviceorgan som bør kjennetegnes gjennom den hjelpen de gir. De midler som gis til barnevernet bør i større grad øremerkes hjelpetilbud og ikke prosesskostnader for 4-12 saker.
Det er helt sikkert mange andre tiltak som vil konvertere barnevernet fra den organisasjonen som i dag er i ferd med å miste sin legitimitet til en organisasjon som det er lav terskel for trengende til å spørre om bistand. Det viktigste er at man nå tar inn over seg at befolkningen i stor grad er redd sine beskyttere og at det ikke er et rettssamfunn verdig.
Begrepet “Barnefordeling” har vært under angrep og er det fortsatt blant noen. Barnefordeling og den da påpekte fordeling av barna er kritisert fordi begrepet både fjerner seg fra barnas ønsker og objektifiserer barna. De fordeles av andre. Jeg gjorde selv en vurdering da jeg startet denne bloggen i mai 2009 hvorvidt jeg skulle bruke barnefordeling som del av nettadressen, men fant det mer dekkende med bruk av “barnerett” som er mer generelt.
På engelsk benyttes begrepet “Child Custody law” som mer direkte kan oversettes til å ha varetekten for et barn eller dra omsorg for barnet som vi ville sagt her. Kanskje ville omsorgsfordeling være et mer rett begrep som favner over både foreldreansvar, bosted og samvær. Valget av begrep er uansett ikke viktig. For noen er det viktigere at språket er så nøytralt som mulig i alle mulige sammenhenger. Jeg er av den oppfatning at dersom man rensker språket for ethvert begrep som kan polarisere så blir språket fattigere og kjedeligere.
Kanskje like greit å akseptere at barnefordeling er et innarbeidet begrep hos de fleste av oss.
Barneloven rører på seg igjen. Sist det var noe oppsiktsvekkende som skjedde var da man fra 1. juli 2010 innførte muligheten til å idømme delt fast bosted og ga foreldre som ville flytte en seks ukers varslingsplikt. Nå har det igjen kommet noen forslag til endringer som vil kunne få betydning for hvordan barneloven praktiseres av oss som er fotsoldater i dette systemet.
På regjeringens nyhetssider er det en nyhet med overskriften “Endringer i barneloven skal styrke barneperspektivet” hvor lovendringene som er foreslått kort oppsummeres / forklares. Jeg skal her bare legge til noen kommentarer til det som der skrives.
Samvær med tilsyn
De mest utsatte barnas rettssikkerhet skal styrkes ved å innføre to former for tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson; domstolen kan pålegge beskyttet og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn innebærer at barnet og samværsforelderen overvåkes under hele samværet. Støttet tilsyn kan brukes ved kontaktetablering eller andre tilfeller der det er behov for en gradvis tilnærming til samværsforelderen.
Dette praktiseres allerede i de fleste domstoler i Norge. Betegnelsene varierer og det er mer vanlig at vi kaller det for “punkttilsyn” og “kontinuerlig tilsyn.” I dag er det stor forskjell i hvilke tingretter som har for vane å benytte seg av BUFETAT og de 16 timer de kan pålegges å stille med. Min opplevelse har vært at mange tingretter søker frivillige tilsynsordninger med personer som er villig til å påta seg en slik rolle fremfor å benytte seg av BUFETAT sitt tilbud. Jeg tror det skyldes manglende erfaring fra rettens aktører og en skepsis til den tid det tar å få søkt og innvilget en slik ordning. I de domstolene hvor dette har blitt innarbeidet fungerer det raskt og effektivt, men det er for få timer når 16 timer skal rekke over flere måneder.
Foreløpig avgjørelse og tvangsbot
Behandling av saker om foreldreansvar, bosted og samvær i domstolen skal sikre at avgjørelsene er i tråd med barnets beste. Dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller overgrep fra en av foreldrene, skal bosteds- eller samværsforelder kunne få en rask avklaring fra domstolen.
Regjeringen foreslår blant annet å pålegge retten å ta en foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, bosted eller samvær når det er risiko for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep og en av partene krever det. Regjeringen ønsker også å presisere i loven at bostedsforelderen ikke skal ilegges tvangsbot dersom samværet ikke kan gjennomføres på grunn av risiko for vold eller overgrep.
Jeg støtter intensjonen i forslaget, men ser umiddelbart at dette vil skape store vansker og betydelig økning i ankesaker. Allerede i dag fremstår terskelen som lav mht å komme med udokumenterte påstander og ikke sjeldent ser man i den endelige avgjørelsen etter utredning og bevisførsel at påstandene ikke var berettiget. At tingretten bør pålegges å ta en midlertidig avgjørelse er jeg enig i. Jeg har opplevd at klienter har tapt rett på bakgrunn av at retten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse. Eksempelvis hvor en barnefordelingssak med betydning for prosessen i en barnevernssak førte til at tingrettens nektelse gjorde at når den ene forelderen av lagmannsrett og senere sakkyndig i Fylkesnemnda ble “klarert”, så ble det uttalt at barnet var for knyttet til fosterforeldrene som ikke en gang var i bildet da midlertidig avgjørelse ble begjært.
Andre endringer
For å sikre at saker om foreldreansvar, bosted og samvær blir godt opplyst og grundig behandlet, foreslås det endringer i saksbehandlingsreglene i barneloven. Dommeren skal bare mekle der saken er egnet for det. Saker der det er påstander om vold, overgrep eller lignende bør som hovedregel ikke mekles, men behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling og dom. Ved påstander om rus, psykiske lidelser, vold og seksuelle overgrep bør retten oppnevne en sakkyndig som skal utrede saken grundig. Utgiftene til slik utredning skal dekkes av staten.
Retten kan oppnevne en advokat som skal ivareta barnets interesser når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for vold eller overgrep. For at sakene skal opplyses best mulig, foreslås det et lovfestet fritak fra taushetsplikt for barnevernansatte som skal vitne i en sak etter barneloven.
Jeg er svært enig i at mange saker som ikke egner seg for mekling i dag blir presset inn i et system saken ikke egner seg for. Små domstoler synes her i større grad ikke å ta inn over seg at å møte ved et meklingsbord og se hva man kan bli enige om ikke er heldig hvor barnet eller en av foreldrene er antatt utsatt for vold fra en som sitter i samme rom. Å måtte gå i dialog med den som har slått deg eller barnet ditt om minnelige løsninger, ofte med press fra dommer og sakkyndig, oppleves svært uheldig av mange i dag. Noen saker egner seg rett og slett ikke til mekling og bør avgjøres av domstolen etter bevisførsel. I slike saker er det naturlig og nødvendig at det er en viss avstand mellom partene for at saken skal bli verdig og betryggende behandlet. Rettstilstanden i dag er absolutt ikke bra og man bør kanskje gå så langt som å gjøre det til hovedregel at slike saker ikke skal mekles og bare unntaksvis ved vurdering åpne for mekling. Partene har tross alt på forhånd meklet på familievernkontoret og snakket mekling/forlik med sin advokat dersom de har det.
Det er svært formålstjenelig at retten oppnevner advokat i tilfelle der barnets velferd kan være i fare. En slik advokat bør ha vide fullmakter til å snakke med personer rundt barnet slik som barnehage eller skole. Evt andre som kan tilføre barnets sak noe. Loven er veldig opptatt av at barnet skal høres, ha en stemme og at avgjørelser skal være til det beste for barnet. I større grad utstyre barnet med egen advokat vil sette fokus på det egentlige temaet og tilføre en del saker som blir usakelig og følelsesladdet en vinkel som sårt mangler i dag. Det som blir vanskelig er når barn er svært unge og informasjon må styres gjennom en verge. Da står man i fare for å bli to advokater mot en på siden til den som mener seg å være den svake part.
NRK har laget en video om Statens barnehus. Barnehus finner du i Trondheim, Tromsø, Hamar, Stavanger, Bergen og Oslo.
Besøk Statens Barnehus sine nettsider.
Oslo tingrett har laget en fin brosjyre som inneholder en del informasjon om hvordan saksbehandlingen for tingretten er i saker etter barneloven. Da spesielt saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Last ned og les brosjyren her…
Som advokat i saker etter barneloven møter jeg ofte klienter som mener resultatet i saken bør være åpenbart fordi de har hatt en venn, slektning eller noen andre som har vært gjennom en lignende sak og resultatet i den saken må jo bli samme resultat som i denne saken. Faktum er for likt til at resultatet skal bli forskjellig.
Slik fungerer ikke barneretten. Det følger av barnerettens natur at det er så mange forskjellige momenter som veier inn og som må være forskjellige fra sak til sak at det blir umulig å ha en “kakeform” som vil passe gitte faktum. Variasjonene er store hos barnene selv. Hvor mange barn, alder på barn, spesielle utfordringer, personlighet og erfaringer. Variasjonene er like store hos de to voksne når man ser på deres nettverk, egenskaper, personlighet osv. I tillegg kommer at samfunnet stadig endrer seg mht kjønnsroller og da foreldreroller. Ikke minst endrer synet seg på hva barn tåler. Et eksempel på det siste er at det nå kan idømmes delt fast bosted, mens det i mange år har vært slik at dette bare kunne avtales, ikke idømmes.
De enorme variasjonene i faktum finner du selvfølgelig på andre rettsområder, men barneloven er mer vag en de fleste lover. Hovedbestemmelsen i barneloven bestemmer at avgjørelser skal være til barnets beste. Dette tilsier at de som avgjør barnesaker gis enormt mye skjønn. Likevel er det slik at tidligere avgjørelser kan benyttes til å si noe om hva som er greit å vektlegge og noe om den relative vekten mellom prinsippene. Man kan ut fra Høyesterettspraksis f.eks. legge til grunn at økonomi og religion i utgangspunktet ikke er viktige momenter. ekstremiteter vil alltid kunne være viktig. Derimot er prinsippene om status quo (ikke endre miljø om ikke det er en fordel for barnet) og prinsippet om best mulig samlet foreldrekontakt (den forelder som samarbeider best bør barnet bo hos) prinsipper vi vet skal vektlegges tungt i ei vurdering. Noen prinsipper er også godt forankret i loven. Dette gjelder f.eks. at barn som har fylt 7 år skal høres. Dette er en regel som bare er et vektprinsipp da regelen gir uttrykk for vekt etter modenhet, men er også en prosessregel da unnlatelse av å høre barnet fører til saksbehandlingsfeil og avgjørelsen må oppheves.
Barneloven eller barnelova som det står i loven er på nynorsk og mange undrer seg om hvorfor vi har lover som er på et skriftspråk som et sterkt mindretall benytter seg av.
Lovdata har en egen side hvor temaet tas opp. Denne kan du lese her hos Lovdata
§ 1. Fødselsmelding.
Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.
Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.
Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.
I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.
Bestemmelsen er praktisk da den ligger til grunn for at barnet blir innført i folkeregisteret. Videre vil fødselsmeldingen være grunnlaget for fastsettelse av farskap hvis mulig. Fødselsmeldingen sendes til Skattedirektoratet som har ansvaret for Folkeregisteret.
Hovedsaklig er det jordmor eller lege som skal sende inn fødselsmeldingen. Dersom det mot formodning ikke er noen lege eller jordmor tilstede eller umiddelbart etterpå kommer til så er det mors ansvar at det blir sendt inn fødselsmelding.
Det finnes en egen fødselsmeldingsforskrift som du kan finne her: Medisinsk fødselsregisterforskriften
Eksempler på bestemmelse i forskriften er
§ 2-2. (Meldingsskjema, formkrav mv.)
Melding av opplysninger som nevnt i § 2-1 første, annet og tredje ledd skal skje på skjema eller på annen måte fastsatt av departementet.
Skjema for medisinsk fødselsmelding skal følge barnet inntil utskrivning fra sykehus, fødeavdeling eller fødehjem, og sendes Medisinsk fødselsregister senest en måned etter fødselen. Oppfølgingsskjema med opplysninger fra barneavdelingen skal sendes Medisinsk fødselsregister senest en måned etter utskrivningen.
Skjema for kunstig (assistert) befruktning skal sendes Medisinsk fødselsregister fortløpende og senest en måned etter påvist foster.
Skjema for registrering av avbrutte svangerskap skal sendes Medisinsk fødselsregister fortløpende og senest en måned etter at helsehjelpen er gitt.
Departementet kan gi pålegg om bruk av bestemte klassifikasjoner og kodeverk ved registrering av opplysningene, og gi pålegg om bruk av standardiserte meldingsformater ved forsendelsen av opplysningene.
Jeg har mange klientsamtaler med folk som er av den oppfatning at så snart barnet er 12 år så kan de bestemme selv. Dette er en oppfatning som synes å ha spredt seg på samme måte som at det skal finnes en samboerlov. Rettigheter og plikter har det vi kaller hjemmel. Det vil si at de må utledes av en bestemmelse. Barns egen mening hjemler vi vanligvis i barneloven § 31.
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Barneloven § 31 på sin side kan i stor grad føres tilbake til Barnekonvensjonen Artikkel 12.
Art 12.
1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
Barns egne meninger er et stort tema i barneretten og den relative vekten man tillegger meningene er som anvist i begge hjemlene avhengig av barnets alder og modenhet. Barnets alder og modenhet er ingen eksakt vistenskap og det er mange risikofaktorer for at håndteringen av barnets egne meninger ikke blir god nok. Deriblandt uerfarne dommere eller uegnede dommere. I for stor grad opplever jeg at mange tingretter ikke følger anbefalningene om å ikke la dommerfullmektiger håndtere slike saker uten spesiell kunskap eller erfaring på feltet.
Som man kan lese ut av hjemlene så er det ikke slik at barn bestemmer selv når de fyller 12 år. Det er fortsatt slik at de høres, men bestemmer ikke utfallet. Det kan være flere grunner til at barnet ikke får viljen sin selv etter fylte 12 år. Det kan være en forelders alkoholproblem, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk osv. Det kan være at barnet har særlige utfordringer som den ene forelderen er bedre utrustet til å følge opp osv. Praksis er likevel at barn som har fylt 15 år som regel får sin vilje igjennom, men fortsatt med visse forbehold. Det skal mye til for at retten skal komme til et annet resultat enn det et barn på 15 år selv ønsker. Etter vergemålsloven har barn flere og flere rettigheter som 15 åring og man kommer fort i en situasjon hvor det retten bestemmer blir illusorisk da barnet handler som barnet vil.
På den andre siden så er det sjeldent retten velger å høre barn under 7 år. Etter min mening er dette noe merkelig både da barnekonvensjonen ikke setter noen nedre aldersgrense og da bl. § 31, 1. ledd ikke setter noen nedre aldersgrense. Det at det vil være en saksbehandlingsfeil ikke å høre et barn som har fylt 7 år og de fleste domstoler synes å være mer opptatt av ikke å begå en saksbehandlingsfeil enn å finne ut hva barnet faktisk ønsker. Det er vel liten tvil om at når det gjelder modenhet så er det ingen svart hvit grense som kan trekkes på 7årsdagen. Her bør domstolene i mye større grad vurdere hvorvidt også en 6åring bør høres. Det kan være at man får en stemningsmåling i saken som man ellers ikke ville fått.
Det er vanskelig for mange å definere hva foreldreansvaret er. Det kan være greit innledningsvis å si at det i rettslig sammenheng bare brukes foreldreansvar, fast bosted og samvær. Noen har tatt til seg begreper som foreldrerett og omsorg, men dette er begreper som i nyere lovgivning og praksis ikke er gitt noe innhold.
Barneloven definerer ikke omfanget og innholdet av foreldreansvaret. Det som kommer klart frem av barneloven er at dersom du har del i foreldreansvaret så kan du nekte å samtykke til at den som har fast bosted for barnet flytter ut av landet med barnet. Ellers er det vanlig å tro at rett til informasjon om barnets skolegang og helse hører til foreldreansvaret. Dette er feil. Rett til informasjon har man uten å ha del i foreldreansvaret. Dette følger direkte av barneloven § 47
§ 47. Rett til opplysningar om barnet.
Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.
Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.
I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her
Hva gjenstår da av rettigheter og plikter knyttet til foreldreansvaret? Høyesterett gjorde en slags oppsummering av foreldreansvarets innhold i en avgjørelse fra 2003 (Rt-2003-35)
«… Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet. Barnet selv skal etter hvert også involveres i beslutningene. …»
Oppsummeringen er ikke nødvendigvis utfyllende da ny lovgivning og spredt lovgivning vil kunne tillegge enkelte oppgaver til foreldreansvaret. I min advokatpraksis så er som regel foreldreansvaret et tema hvor den ene forelderen enten har så liten kontakt med barnet at det vil være kunnstig at denne forelderen skal ha en slik styringsrett i barnets liv eller når konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at det vanskelig vil bli enighet om de avgjørelser som skal tas i fellesskap. Det kan også tenkes at vidt forskjellige trosretninger kan nødvendiggjøre en deling av foreldreansvaret dersom man er ufravikelig i sin mening om i hvilken tro barnet skal oppdras.
Utgangspunktet er at barn ikke råder over sine egne midler og ikke tar egne avgjørelser:
Det følger av vergemålsloven § 2:
§ 2. Den som er umyndig, kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, medmindre annet særlig er bestemt.
Vergemålsloven tillegger barn etter visse alderstrinn å ha større rett til å råde over seg og sitt:
§ 32. Har en mindreårig fylt 15 år, og har han tatt tjeneste eller annet arbeid som han kan forsørge seg med, kan han også si opp avtalen og ta liknende tjeneste eller annet arbeid.
§ 33. En mindreårig rår selv over midler som han har tjent ved egen virksomhet efter det fylte 15de år, eller som vergen eller nogen annen har latt ham få til egen rådighet.
§ 33b. En mindreårig som har eget hushold, kan foreta slike disposisjoner for det daglige hushold eller oppfostringen av barna som vanlig blir foretatt i disse øyemed, unntatt leie av husrom.
Disse bestemmelsene har alle en negativ avgrensning om når disse disposisjonene ikke er gyldige. Du kan lese hele bestemmelsene her:
http://www.lovdata.no/all/tl-19270422-003-004.html
Videre følger det av barneloven § 33 at barn skal få større råderett etter alder:
§ 33. Barnet sin sjølvråderett.
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.
Det følger videre av barneloven § 31 at barnet har medbestemmelsesrett i avgjørelser som angår dem (dette følger også av barnekonvensjonen)
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Barneombudet har lagt ut 42 filmer om de 42 artiklene i Barnekonvensjonen og lagt de ut på youtube. Filmene handler bl.a. om avgjørelser skal tas etter hva som er barnas beste, om foreldre sitt ansvar, om diskriminering og mange flere tema.
Barneombudet har fått hjelp av en gruppe barn og unge til å lage en ønskeliste fra barn som opplever samlivsbrudd. Mange av rådene er kjente råd også fra advokater i barnefordelingssaker og det er gode kjøreregler for alle foreldre med barn som gjennomgår et samlivsbrudd.
Ønskene barna har er:
- Ikke bruk meg som budbringer.
- La mekleren snakke med meg.
- Fortell meg om bruddet sammen.
- Dere bestemmer til slutt, men jeg vil si hva jeg mener.
- Ha felles regler i begge hjemmene.
- Jeg vil bli hørt i spørsmål som gjelder ferien.
- Spør meg om jeg vil møte den nye kjæresten.
Vil du lese alle ønskene kan du laste ned plakaten som er laget av barneombudet på barneombudet.no
Det har lenge vært og det er fortsatt stor uenighet om hvorvidt delt fast bosted er en god løsning for barna eller ikke. Det er vanskelig å ha en klar holdning til et slikt spørsmål når variablene er så store. Barnas personlighet, foreldrenes evner, samarbeidsvilje, og masse annet spiller inn. En del barn har blitt hørt hva gjelder deres erfaring med en delt omsorgsløsning og en av opplysningene som har fremkommet er at flere savner mer tid alene.
I artikkel publisert på forsknin.no heter det:
“I intervjuer med skilsmissebarn som har delt bosted, kommer varierende erfaringer fram. De fleste er fornøyde med ordningen, mens noen synes det er vanskelig. En av faktorene Haugen oppdaget, var at flere av ungene savnet mer tid alene.”
På nettsiden til Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese artiklen Mekling ved samlivsbrudd: en oversikt over effektstudier skrevet av Wenke Gulbrandsen og Odd Arne Tjersland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
”Foreldrene gir ganske likeartede svar på hva som var nyttig ved meklingen: De fikk hjelp til å kommunisere med hverandre innenfor en regulert ramme, anledning til å legge frem sitt syn, snakke om barna, bekymringer ble tatt på alvor, og de fikk nyttige innspill fra mekleren”
Det er dobbelt så stor sjanse for at ekteskapet ikke varer i både gode og onde dager, hvis en av partene er skilsmissebarn. Er begge barn av skilte foreldre er det trippelsjanse for ekteskapsbrudd.
Dette viser en undersøkelse som er utført ved Divisjon for Psykisk helse ved Folkehelseinstituttet med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 1995-1997.
les hele artiklen på forskning.no
Jeg hørte på nyhetene i dag at dette burde være en enkel sak. Selvfølgelig bør de ikke det ble det sagt om en sak hvor far hadde forgrepet seg på datter.
Jeg mener ikke dette generelt sett er en enkel sak. Vinklingen blir i media som regel feil. Spørsmålet er ikke om en far eller en mor (ja, det finnes kvinner som begår overgrep) skal ha rett til samvær. Spørsmålet er om det vil være barnets beste å ha samvær med en forelder som har begått overgrep enten mot barnet selv eller mot andre barn. Barneloven er ikke et instrument som skal benyttes til å straffe overgripere men en lov som skal værne om barns interesser og behov, og derigjennom regulere rettighetene også for foreldrene.
Det som er viktig er at diskusjonen ikke blir unyansert. At man får med den dimensjonen som ligger i barnets behov for samvær på tross av uheldige omstendigheter så lenge man kan nøytralisere fremtidig skade med kontrolltiltak. Det blir for enkelt å si at dette er en enkel sak. Det er en vanskelig sak å balansere barnets behov for kontakt med barnets behov for beskyttelse.
Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet ble avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 6. februar 2012.
Mandatet til utvalget var:
Målet med en utredning om det biologiske prinsipp er at spørsmål knyttet til anvendelsen av prinsippet i barnevernet blir grundig utredet. Utredningsarbeidet skal først og fremst belyse vanskelige problemstillinger som oppstår i barnevernets arbeid. Det skal fremskaffes et oppdatert faglig grunnlag til bruk for politikkutvikling. En utredning om det biologiske prinsipp vil berøre dilemmaer og verdivalg knyttet til barn og foreldres motstridende interesser. Et utredningsarbeid bør derfor ha et bredt kunnskapstilfang og vurdere problem-stillingen ut fra et juridisk, etisk, utviklingspsykologisk, historisk, genetisk, filosofisk og sosiokulturelt perspektiv. Utredningen skal ivareta barnets interesser, men samtidig omtale de biologiske foreldres behov i barnevernsaker og særlig ved omsorgsovertakelser. Utredningen skal videre drøfte det biologiske prinsipp ut fra samfunnets syn på barn, barns og foreldres menneskerettigheter og samfunnsutviklingen for øvrig. Dette er forhold som er med på å styre hvilken relevans og vekt hensynet til et biologisk prinsipp har og bør ha.
Utvalget skal utrede problemstillinger i skjæringspunktet mellom barnevernloven og barneloven. Utvalget skal imidlertid ikke utrede det biologiske prinsipps anvendelse i barneloven. Der det er relevant for oppdraget, bør utvalget se hen til vurderinger som gjøres i saker etter barneloven, særlig i saker hvor det er problematikk knyttet til vold, rus, psykiatri mv.
Utvalget skal:
- sammenstille ny norsk og internasjonal forskning og kunnskap som er relevant for oppdraget. Utvalget vurderer selv hvordan dette skal avgrenses i tid.
- vurdere barnets rettsvern og behov for hjelp og beskyttelse opp mot foreldrenes rettssikkerhet og menneskerettslige vern
- foreta en gjennomgang av om terskelen for omsorgsovertakelse i barnevernet i dag er for høy
- ha et særlig fokus på de minste barna (0-4 år)
- vurdere om det bør innføres en tidsgrense for foreldrenes mulighet til å bedre sin omsorgsevne – dvs. vurdere hvor lenge barn kan være i midlertidig omsorg
- omtale virkemidler som gir foreldre hjelp til å mestre foreldreoppgaven, også når de er fratatt omsorgen
- vurdere om dagens lovgivning ivaretar barnets beste i tilstrekkelig grad i forbindelse med samvær
- vurdere om dagens lovgivning i tilstrekkelig grad sikrer vern av ufødte barn der gravide mødres livsførsel kan skade barnet under svangerskapet
- utrede i hvilken grad barneverntjenesten vurderer far som plasseringsalternativ når barnets mor ikke evner å gi tilstrekkelig omsorg
utvalget skal oppsummere funn som er særlig interessante for myndighetene og fagmiljøer med tanke på å utvikle barnevernet.
Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslag til tiltak og virkemidler skal utredes i samsvar med utredningsinstruksen. Minst ett forslag skal baseres på uendret ressursbruk.
Du kan laste ned hele NOUen som PDF fil her…
Det fremgår av lovens første bestemmelse at formålet er å fremme barnas interesse i samfunnet.
Barneombudet er ofte omtalt og er med både i debatter, på nyheter og ellers. Barneombudsloven § 3 sier hva barneombudets oppgaver er:
§ 3. (Ombudets oppgaver)
Ombudet har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.
Ombudet skal særlig:
a) av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,
b) følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.
c) foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet,
d) fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn,
e) følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.
Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Barneombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling.
Barneloven er full av godord og fanebestemmelser hvor alt leder til barneloven § 48 og at alt som bestemmes må være til barnas beste. Likevel er barneloven slik at den nesten ikke har noen konsekvenser for handlinger som åpenbart ikke er det beste for barna.
Flytting med barn
Dersom du ønsker å ta barnet med deg å flytte til et annet sted i landet skal du varsle samværsforelderen 6 uker i forveien. Dersom du ikke gjør dette så er det helt uten konsekvenser. Samværsforelderen må gå til retten for å søke hjelp og da er det ofte for sent fordi retten må vurdere om det er barnets beste å bestemmet tilbakeflytting.
Nekte samvær
Mange opplever at bostedsforelderen nekter å følge opp en samværsavtale. Det kan være at selve avtalen ensidig endres eller at samværet bare stopper. Heller ikke her har dette noen automatisk konsekvens. Samværsforelderen kan gå til retten å begjære tvangsbot etter bl. § 65, men det er en økonomisk side ved å ta saken til retten og det kan være at bostedsforelderens økonomi er slik at en tvangsbot ikke noen gang vil kunne betales og at utlegg er nyttesløst.
Foreldreansvar og pass
Det hører foreldreansvaret til å sørge for pass til barnet. Begge foreldrene må være enige og skrive under for at barnet skal få utstedt et pass. Likevel er det i praksis enkelt for den forelder som skal reise med barnet å få nødpass hos politiet dersom den andre motsetter seg å medvirke. Selv om det er slik at det ikke er samtykkebasert med kortere utenlandsferder, vil frykten for at barnet og samværsforelderen ikke returnerer noen gang være reell. Også da må vedkommende forelder gå til retten å søke utreiseforbud i hvert enkelt tilfelle.
Det må diskuteres om ikke barneloven i flere tilfeller, og det er flere enn de jeg har påpekt, om ikke brudd på de rettigheter og plikter som følger etter barneloven bør har automatiske konsekvenser. I for mange tilfeller medfører det for mye tid og kostnader å måtte gå til retten med begjæringer, tilsvarsfrister og behandling av saken. Skaden er ofte da såpass forplantet at den blir irreversibel.
Siste kommentarer Barnefordeling