Barn er i arveretten omtalt som livsarvinger. Livsarvinger har krav på 2/3 av den arv som avdøde etterlater seg. Det som er spørsmålet her er om barn som er unnfanget, men ikke født, har arverett. Sagt på en mer folkelig måte, arver barn som er i mors gravide mage, dersom far dør før barnet kommer til verden.
Arveloven § 71 regulerer nettopp dette forholdet:
§ 71. Rett til arv har berre den som lever eller er avla når arvelataren døyr.
Arvelataren kan fråvike reglane i første ledd for arv som han kan disponere fritt over med testament. Ein ufødd person kan likevel berre gis arverett når ein av foreldra hans er fødd eller avla når arvelataren døyr.
Som det fremgår av bestemmelsen så får barn arverett så snart de er unnfanget. Arven fordeles likevel ikke før etter barnet er født. Er barnet døfødt eller av andre grunner ikke settes til verden, faller arveretten bort. Dør barnet like etter fødsel, arver barnet som vanlig og arven fordeles etter arvelovens regler på barnets arvinger.
I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.
Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.
Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.
Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.
Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.
De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.
Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.
mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.
Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.
Et stort konflikttema for mange foreldre er om samværsforelderen kan ta med seg barnet på ferie til utlandet. Frykten eller motviljen forbundet med slike reiser kan være begrunnet ut fra frykt om at barnet ikke vil komme tilbake, at det er en stor påkjenning for barnet å være borte lenge fra sin omsorgs
forelder, barnets alder eller reisens lengde.
Barneloven har lovfestet samværsforelderens rett til å ta med barnet på kortere utenlandsferder. Det er altså et utgangspunkt i loven at det er tillatt å ta barnet ut av landet. Det er understreket at det er kortere reiser som er tillatt. Hva som er kortere reiser er ikke definert i loven, men en må anta at vanlige 1-2 ukers ferieturer alltid vil være greit. Dersom omsorgsforelderen frykter at samværsforelderen ikke vil komme tilbake med barnet vil omsorgsforelderen måtte reise sak for tingretten for å få en avgjørelse som forbyr den konkrete reisen.
Hele barneloven er oppbygd rundt tanken om hva som er barnets beste. Også i forbindelse med kortere utenlandsferder må en da regne med at de skal tas hensyn til hvilken påkjenning barnet tåler. Et barn på 1-2 år vil ikke ha samme utbytte av en tur til andre siden av kloden som kanskje en 11 åring har. En 11 åring må på den andre siden kanskje ta fri fra skolen og dette blir en egen vurdering. Det bør derfor være rom for å sette foten ned dersom det er åpenbart at reisen vil være en påkjenning for barnet på tross av at det bare er en kortere utenlandsferd.
Kort oppsummert er dette gangen i en hovedforhandling for retten:
- Rettens formann (dommeren) oppsummerer hovedpunkter og gjennomgår hvem som er tilstede, habilitet osv.
- Saksøkers advokat holder et innledningsforedrag. Lengden avhenger av sakens omfang.
- Saksøktes advokat holder et innledningsforedrag. Dett er kortere enn saksøkers advokat sitt foredrag.
- Saksøker forklarer seg.
- Saksøkte forklarer seg.
- Saksøkers vitner føres.
- Saksøktes vitner føres.
- Dersom det er oppnevnt en sakkyndig (som regel psykolog) forklarer han seg nå. Noen dommere gjør unntak i denne rekkefølgen. Selv mener jeg det ikke skal gjøres da sakkyndige skal ha mulighet til å endre standpunkt på bakgrunn av bevisførselen.
- Saksøkers advokat holder en prosedyre (avslutningsforedrag)
- Saksøktes advokat holder en prosedyre.
- Saksøkers advokat har mulighet til replikk (svar på saksøkers prosedyre)
- Saksøktes advokat har mulighet til dublikk (svar på replikk)
- Dommeren informerer om at saken avsluttes og når man kan forvente dom.
Dette er hovedtrekkene i hvordan saken gjennomføres. Det må bemerkes at i barnefordelingssaker så legges det ofte vekt på mekling under hovedforhandlingen. spesielt dersom meklingsforsøkene ikke har vært fullstendige i de saksforberedende møtene. Dersom det er gjennomført tre saksforberedende møter er det på grensen til uprofesjonelt av dommer, dersom det presses på for å forlike saken også i hovedforhandling. Dette skjer.
Advokater jobber på forskjellige måter. Som klient bør du forvente å ha full kontroll over de anførlser og påstander som din advokat fremmer skriftlig i brev eller i steving / tilsvar / prosesskriv. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men jeg har opplevd flere ganger i retten at motparten stiller seg uforstående når jeg konfronterer dem med ting som er påstått i et prosesskriv eller lignende. Det hender seg at motparten sier at nei, “det er min advokat som har skrevet det.”
Som klient hos en advokat bør du forvente at advokaten benytter moderne hjelpemidler slik at du før et brev eller prosesskriv sendes så har du gjennnomgått brevet og vært klar på hvilke endringer som må gjøres før du kan stå inne for innholdet. Sender advokaten din brev uten at du kjenner innholdet eller har forhåndsgodkjent brevet, er det på tide med et bytte.
Barnebidrag eller Fostringstilskot (som det heter i barneloven som er på nynorsk) skal betales av den forelder som ikke bor sammen med barnet. Plikten er regulert i barneloven § 67.
§ 67. Fostringstilskot.
Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning. Også foreldre som bur saman med barnet, kan påleggjast å yte pengetilskot når dei forsømer fostringsplikta si etter § 66. Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket.
Til særlege utlegg så lenge underhaldsplikta varer, kan foreldra påleggjast å yte særtilskot. Det er eit vilkår at utlegga er rimelege og naudsynte og ikkje går inn under dei utgiftene som det løpande fostringstilskotet skal dekke. Krav om særtilskot må setjast fram innan eit år etter at dei særlege utlegga kom på. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om særtilskot.
Det er barnet som har rett til tilskotet. Når ikkje noko anna er fastsett, skal det betalast på forskot for kvar månad til den barnet bur saman med fast. Tilskotet skal betalast frå og med den kalendermånaden kravet oppstår og ut den kalendermånaden vilkåra for tilskot fell bort.
Dersom den bidragspliktige ikke betaler bidrag som fastsatt kan dette tvanginnkreves etter § 78 i barneloven:
§ 78. Gjennomføring av avgjerder om tilskot og gebyr. Tvangsgrunnlag.
Fostringstilskot krevjast inn av Innkrevjingssentralen for fostringstilskot etter reglane i bidragsinnkrevjingslova.
Avgjerd i tilskotssak er tvangsgrunnlag for utlegg. Avgjerda har rettsverknader og kan fullførast før ho er endeleg, om ikkje anna er fastsett. Oppfyllingsfristen er tre dagar, om ikkje annan frist er fastsett.
Ei skriftleg avtale om tilskot er tvangsgrunnlag for utlegg når tilskot etter avtala vert kravd inn etter reglane i bidragsinnkrevjingslova. Det same gjeld ei avgjerd om gebyr som nemnd i § 70 andre stykket.
Vert tilskot som er gjort opp, sett ned etter § 74 andre ledd eller § 76, kan den tilskotspliktige krevje at Innkrevjingssentralen for fostringstilskot gjer frådrag i pålagt lønnstrekk m.m. på den måten og for dei terminane som sentralen finn rimeleg.
I påvente av at det offentlige innkrever bidrag har man rett på forskudd fra det offentlige:
§ 79. Forskot på tilskot.
Om utbetaling av forskot på tilskot gjeld reglane i lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven).
Temaet ligger i gråsonen hvor barneloven og barnevernloven møtes. Fylkesnemndsbehandling hører barnevernloven til, mens del i foreldreansvaret hører barneloven til.
Det er viktig å vite at uten del i foreldreansvaret så har du ikke partsstatus dersom barnevernet går til sak mot den av foreldrene som har foreldreansvaret alene. Det vil si at du ikke har automatisk innblikk i saksdokumentene hos barnevernet eller for Fylkesnemnda og det vil si at dersom du ønsker samvær så går dette i utgangspunktet som en egen sak med eget saksnummer for Fylkesnemnda. Under visse omstendigheter kan sakene forenes til felles behandling, men det forutsetter at de involverte opphever taushetsplikten.
Det vil på denne bakgrunnen ofte være tilrådelig for den parten som er samværsforelder og ikke har del i foreldreansvaret å gå til sak om del i foreldreansvaret om den andre ikke frivillig åpner for dette. Sak etter barneloven om omsorgen vil også kunne medføre at barnevernet utsetter sin sak eller at utfallet nødvendiggjør en ny vurdering fra barnevernet.
Her er en enkel liste over lovens regulering av rettigheter og plikter etter alder:
7 år: Barnet har en rett til å bli hørt etter barneloven § 31, 2. ledd og barnevernloven.
12 år: Barnets mening skal tillegges stor vekt i saker etter barneloven (§ 31, 2. ledd.)
Barn som har fylt 12 år kan ikke bortadopteres mot sin vilje.
15 år: Barnet kan straffes etter straffeloven.
Barnet kan tjene og beholde egne penger etter vergemålsloven.
Du søker selv om opptak til videregående skole (opplæringslova §3-1.)
16 år: Barnet kan være seksuelt aktiv uten strafferetslige konsekvenser for partneren .
Barnet kan begynne øvelseskjøring etter vtrl.
18 år: Barnet blir myndig etter vergemålsloven
Barnet har lov til å se filmer der andre personer har seksuell omgang (2 år etter seksuell lavalder og 3 år etter at barnet kan straffes.)
24 år: Du har rett til videregående opplæring ut året du er 24 år (opplæringslova § 3-1)
25 år: Ektepar kan adoptere barn dersom de er gifte.
30 år: Du er i valgbar alder som overformynder.
60 år: Du kan nekte å bli oppnevnt som verge (vml. § 9)
Lovgivningen har mange flere aldersgrenser, men dette gir et lite innblikk i de forskjellige rettigheter og begrensninger som følger med de forskjellige aldre.
At partene har en gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for at tingretten skal behandle saken. Dersom det sendes inn en stevning uten at en kan vise til gyldig meklingsattest, skal saken avvises.
Det er derimot et unntak eller et smutthull i lovgivningen som muliggjør prøving av saken uten meklingsattest. Etter bl. § 60 kan man for retten kreve en midlertidig avgjørelse. Dette er for de fleste kjent og fremgår klart av lovteksten:
§ 60. Førebels avgjerd
Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.
Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.
Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.
Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.
Ved nærmere ettergang av lovteksten vil du se at retten kan ta foreløpige avgjørelser “før sak er reist.” Altså før det er sendt inn stevning. Kravet til meklingsattest er knyttet til å “reise sak” og faller derfor utenfor denne bestemmelsen. Sagt på en annen måte vil en kunne kreve en foreløpig avgjørelse uten meklingsattest dersom særlige grunner er tilstede. Særlige grunner kan være flere ting, men spesielt hvor det foreligger et hastverk på grunn av flytting, vold eller andre slike momenter. Etter min mening må også bestemmelsen kunne brukes dersom det tar lang tid å få en meklingsattest og samvær f.eks. er helt stoppet. Jeg vil anta at dersom det er et samvær eller en kontakt mellom barn og forelder så vil bestemmelsen vanskelig kunne benyttes. Den er en særbestemmelse som tar sikte på de mer akutte situasjonene.
Det som i praksis vil skje er at man får en frist til å ta ut stevning etter en slik begjæring har kommet inn. I dette ligger da også et pålegg om å få meklingsattest på plass ganske raskt.
Fast bosted er det man i dag kaller daglig omsorg. Dette er begrepet som benyttes i retten, men det har ikke noe annet innhold enn begrepet “daglig omsorg.” Dette får selvfølgelig også betydning for ordbruken “delt omsorg” som korrekt heter “delt bosted” eller “delt fast bosted.” I dagligtale er det en del som kaller dette 50/50. Brøk eller prosentregning har som regel sammenheng med de støtteordninger NAV har. Retten idømmer ikke 60/40 eller andre brøker og prosenter, de forholder seg til dager og rytme i avviklingen. F.eks. torsdag til søndag, annenhver uke.
En vanlig påstand for retten er derfor:
1. Barnets navn, født dato, skal bo fast sammen med sin far/mor, Navn.
2. Barnets navn, født dato, skal ha samvær med sin far/mor, Navn, fastsatt etter retten skjønn.
Saksomkostningspåstanden utformes vanligvis på èn av disse måtene:
3. Navn dømmes til å betale sakens omkosninger.
3. Navn (motparten) tilkjennes sakens omkostninger.
Begge formuleringene betyr at du som saksøker eller saksøkt mener at den andre skal betale saksomkostningene.
Gjennomgang av offentlige støtteordninger for foreldre.
1. Barnetrygd. Satsene fastsettes i statsbudsjettet og gis til alle barn under 18 år. Enslige forsørgere får utvidet barnetrygd (krever meklingsattest.) Barnetrygden er ikke skattepliktig inntekt og tas derfor ikke med i beregningen av om du har krav på fri rettshjelp.
2. Kontantstøtte. Kontantstøtten ble innført i august 1998 og gis for barn mellom 1 og 3 år som ikke fullt ut eller delvis benytter barnehageplass. Kontantstøtte gis ikke til barn i fosterhjem eller institusjon. Satsene fastsettes i Stortingsvedtak i sammenheng med avhengig av hvor mye barnet går i barnehage (som har driftstilskudd.) Utbetalingen skjer til søkeren eller til begge foreldrene dersom de har delt fast bosted.
3. Foreldrefradrag. Ved beregning av nettoinntekt for skatteligningen gis det etter skatteloven § 6-48 foreldrefradrag for legitimerte utgifter til pass og stell av barn under 12 år. Beløpet har en øvre grense. Dette gjelder bl.a. utgifter til praktikant, dagmamma, barnehage, SFO og annet tilsyn. Dersom barnet er særskilt trengende kan det gis fradrag også etter 12 år.
4. Bidragsforskudd. Dette er en ren forskutteringsordning hvor NAV utbetaler barnebidrag hvor samværsforelderen ikke betaler. NAV påtar seg da innkrevingen overfor denne i form av regress. Dersom bidrag ikke lar seg inndrive eller fastsette er dette en ren tilskuddsordning.
5. Svangerskapspenger. Dette utbetales til mor etter folketrydloven § 14-4 dersom hun ikke kan være i arbeid. Ved fødsel og adopsjon gis det foreldrepenger, evt. engangsstønad etter §§ 14-5 flg.
6. Stønad til barnetilsyn for aleneforeldre. Dette følger av folketrygdloven § 15-11. Stønaden fås normalt frem til fjerde skoleår. Til eget bruk kan omsorgshaveren få overgangsstønad og utdanningsstønad i høyst tre år før barnet er 8 år. Dette er skattefrie stønader og tas ikke inn i beregningen av fri rettshjelpgrensene.
7. Omsorgspenger. Utbetales når en forelder må være borte fra arbeid fordi barnet eller barnepasseren er syk. Viktig å merke seg at dette ikke er arbeidsgivers ansvar. Foreldre har rett til støtte inntil 10 dager hvert år eller inntil 15 dager hvis foreldrene har 3 eller flere barn. Er barnet funksjonshemmet eller kronisk syk har man rett på ytterligere 10 dager med omsorgspenger fra NAV. Det er derfor ofte viktig for arbeidsgiver at disse dagene føres opp i system.
8. Barnetillegg. Barnetillegg utbetales tilden som mottar rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller alderspensjon. Det er selvfølgelig også et vilkår at man forsørger barn.
9. Barnepensjon. Utbetales til barn hvor begge foreldrene er døde.
10. Bostøtte. Den som har omsorgen for barn under 18 år kan etter lov om Den Norske Husbank § 2 få bostøtte. Støtten er skattefri og inngår ikke i beregningen av om du har rett på fri rettshjelp.
11. Vernepliktige og sivile tjenestepliktige med underholdsplikt har rett på forsørgertillegg. Også disse forsørgertilleggene er skattefrie.
12. Lån og stipend fra lånekassen. Støtten fra lånekassen er behovsprøvd og om man er forelder eller steforelder spiller inn i behovsprøvingen.
13. Sosialstøtte. Den som på tross av støtteordningene som er gjennomgått her ikke klarer å sørge for sitt livsopphold har rett til stønad etter sosialtjenesteloven.
Ikke alle momenter er like relevante i alle saker, men man kan likevel lage en liste for tanken om hva som er viktig når retten skal ta stilling til hvem barnet skal bo fast sammen med og hvilken samværsløsning som vil være den beste.
- Best mulig samlet foreldrekontakt (hvem av foreldrene samarbeider best? legger best tilrette for at den andre skal ha kontakt)
- Status Quo (hvilket omsorgsalternativ sikrer at dagens situasjon opprettholdes i forhold til skole, omgangskrets og andre viktige rammer?)
- Nettverk (Hvilket nettverk av venner og familie er det hos foreldrene?)
- Personlige egenskaper (vanskelig å definere. Egenskaper som empati, tolmodighet osv er ingen lett bevismessig oppgave)
- Tilknytning (hvem er barnet mest tilknyttet til? har man forsøkt å se det fra den andres side? kan barnet være like tilknyttet begge eller ha en likeverdig men forskjellig tilknytning?)
- Barnas egne meninger. Hva vil barnet? Tilsier barnets alder og modenhet at dette får stor vekt?
- Søskenkontakt. Vil det ene alternativet bedre sikre at søsken får vokse opp sammen og ha en god kontakt?
Momenter av mindre betydning. Dette er momenter jeg opplever blir tatt opp av noen foreldre, men som jeg aldri opplever at retten vektlegger:
- Religion
- Penger
- Årsak til samlivsbruddet
Dette er bare noen punkter for tanken basert på egne erfaringer. Andre momenter vil være avgjørende og hver sak skal vurderes konkret.
Hvilket statsborgerskap får barnet ved fødselen? Forskjellige land har forskjellige regler for hva som avgjør statsborgerskapet. Noen land gir statsborgerskap til barn bare de er født i landet (f.eks. USA), mens land som Norge vektlegger statsborgerskapet til mor og far til barnet.
Statsborgerloven § 4. Erverv ved fødsel
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.
Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger inntil annet legges til grunn.
Tidligere var det slik at statsborgerskapet i Norge fulgte moren. Dersom moren var norsk statsborger ville barnet også bli det, mens dersom bare far var norsk statsborger måtte foreldrene være gift for at barnet skulle bli norsk statsborger. Resultatet av den sene likestillingen i loven her er at flere barn har rett til Norsk statsborgerskap. Selv synes jeg det er noe betenkelig at denne lovendringen kom så sent som i 2005.
§ 5. Erverv ved adopsjon
Barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet. Adopsjonsbevillingen må være gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 4.
Mer om erverv av Norsk statsborgerskap kan du lese om i Statsborgerloven kapittel 3
Som jeg tidligere har vært inne på så er det svært forskjellig hvordan tingrettene rundt i Norge gjennomfører saksforberedende møter etter barneloven § 61. Det kan være at det er rett at man gjennomføringen er forskjellig basert på om det er foreldre i Oslo, Kirkenes, Sandnessjøen eller Volda. Mulig skal man ta hensyn til lokale sedvaner og lynne selv om det noen ganger kan være en gråsone opp mot den forutsigbarhet som skal være i rettssystemet og som skal danne grunnlaget for rettssikerheten vi forventer.
Selv har jeg opplevd klare motsetninger i hvordan dommere ser på sin egen rolle og sin habilitet i tilknytning til gjennomføringen av mekling i de saksforberedende møtene. I bl.a. Trondheim tingrett har jeg opplevd at dommeren ikke ville gjennomføre en modell hvor partene satt på hver sine rom og hvor dommeren litt friere kunne snakke med partene og stimulere til forlik. Beskjeden var klar, det ville lett inhabilisere dommeren. Nylig i en tingrett på Helgeland kom det i stand et forlik etter at dommeren kort tid etter møtet var satt i gang plasserte partene på hvert sitt rom og meklet ved å gå imellom. Her var ikke habilitet et problem. I samme periode opplevde jeg i en annen tingrett i trøndelag at dommeren gikk på sitt kontor og sakkyndige fikk i oppgave å gå mellom partene som satt hver for seg. Også da ble det inngått forlik. Selv kan jeg derfor bekrefte at mulighetene for forlik synes større når argumentene ikke flyr over bordet og man kan reagere momentant på påstandene. Kanskje burde nettopp denne meglingssituasjonen ha klarere rettningslinjer basert på den erfaringen som aktørene gjør seg. Hvis målet er forlik som grunnlag for barnets beste, bør kanskje ikke enkelte dommere føle at en slik meklingsgjennomføring ikke er mulig, når det i så mange andre tingretter gjennomføres. forøvrig bør man også tenke slik at dersom en slik modell ofte fører til enighet, så er det bare greit at dommeren risikerer å inhabilisere seg selv og at saken evt. overtas av en annen dommer i den videre saksbehandling dersom meklingen mislykkes. Er det ikke flere enn èn dommer som kan ta saken bør heller ikke tingretten fortsette som selvstendig enhet. Jeg tenker da spesielt på de tingretter som bare har èn dommerstilling og èn fullmektigstilling.
Diskuter saksforberedende møter med andre her…
Det er fortsatt mange som tror at mor i utgangspunktet stiller sterkere i en sak om barna. Et slikt utgangspunkt kalles “morspresumpsjon” og har ingen formell plass i lovverket i dag.
Det er likevel rester av morspresumpsjonen i lovverket. Etter bl. § 35 får mor foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere.
§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.
Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.
Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
Skulle morspresumpsjonen vært helt ute av lovverket burde bestemmelsen vært at man har felles foreldreansvar fra starten av uavhengig av livssituasjonen.
les mer om morspresumpsjonen i lovverket her:
Med barnet i fokus
Av Jørgen Lorentzen, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo
Over tid har det utviklet seg en tanke om at vanlig samvær er hver annen helg fra fredag til søndag og en ettermiddag i uken, vanligvis onsdag. “Tabben” lovgiver gjorde var å lovfeste dette, samtidig som hele barneloven gir uttrykk for at hver sak skal vurderes konkret og styres etter barnets beste. Når jeg sier tabben så er det fordi dette sjeldent blir resultatet i en barnefordelingssak for retten i dag. Etter min mening skulle dette ikke vært lovfestet som en rettesnor da for mange tror at dette er noe de har rett til eller som er et minstesamvær. Dette er det ikke. Det fungerer i dag mer som mat for tanken når man skal se på en mulig frekvens på samværene.
Hva som er normalt varierer selvfølgelig etter alder på barnet og avstand mellom foreldrene. I de situasjoner hvor annen hver helg fremstår som greit, opplever jeg i dag i retten at det oftere blir fra skoleslutt eller barnehageslutt på fredag til skolen eller barnehagen starter på mandag. Overlevering skjer da alltid på skolen eller i barnehagen. Ulempen er at foreldrene må finne andre kanaler for å utveksle informasjon, men har man først kommet i retten er det ofte på grunn av dårlig kommunikasjon og overlevering i barnegage eller på skole kan fremstå fornuftig.
Det har også blitt vanlig at den ene ettermiddagen i uken når det ikke skal være helgesamvær, at denne innebærer en overnatting. Igjen fra etter skoleslutt eller barnehageslutt til levering på skole eller i barnehage dagen etter. Mange dropper også ukesamværet og lager langhelger i stedet. Samvær som starter onsdag eller torsdag og varer til mandag. Noen kjenner barnet sitt slik at de mener det er bedre med et slikt system enn for mye frem og tilbake.
Så når du finner at du tenker i banene “normalsamvær” så vær klar over at det vi opplever i rettssalene i dag som normal, ikke lengre er det samme som står i lovteksten.
Høst og vinterferien slår forskjellig ut for mange. Hvor det er stor geografisk avstand mellom foreldrene og særkullsbarn på en eller begge sidene, kan det være en utfordring at vinter og høstferien ikke er samtidig for hele landet. Er det halvsøsken i bildet vil det ofte være et poeng at man samkjører best mulig slik at barna får være sammen. Dette gjelder selvfølgelig helsøsken også hvor de har forskjellig fast bosted.
En annen problemstilling er barnehagebarn som ikke har vinterferie eller høstferie. Skal det da praktiseres slikt samvær like vel? Skal det være avhengig av om det også er et barn i skolealder? Svaret vil være konkret tilpasset i hvert tilfelle. Ikke alle foreldre kan ta fri i disse skoleferiene og det er derfor ikke sikkert at samværsforelderen har noe å tilby disse dagene. Dersom samværsforelderen må være på jobb og det ikke er noe dagtilbud til barna, kan situasjonen være at feriene bør sløyfes.
For de som velger å legge samvær til disse skoleferiene varierer det om man tar annen hver høst og vinterferie eller om samværsforelderen får begge. Et argument for at begge er hos samværsforelderen er at dette ikke er høytidsferier hvor det ofte er spesielle familiesammenkomster eller andre spesielle omstendigheter. Mange skoledistrikter gjør ofte en av disse annen hver gang til langhelger i stedet for hele uker, og det kan derfor være like greit at man forsøker å få dette inn som en forlenget samværshelg om det er den vanlige samværsfrekvensen. Har samværsforelderen bare feriesamvær vil disse kunne være gode tidspunkt for å få tid til et bra innhold i samværet i tillegg til reisen.
Et konkret forslag til tekst i samværsavtale kan være:
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforelderen høst og vinterferie.
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforeldrene hver annen høstferie og vinterferie. Dersom barnet er hos samværsforelderen i vinterferien skal han være hos bostedsforelderen i høstferien. Barnet skal være hos samværsforelderen høstferien 2010.
Barne- og familiedepartementet konkluderte den 28.03.06 med å opprette en barnesakkyndig kommisjon for “kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernssaker” (NOU 2006:9), jf Ot. prp. nr 68 (2007 – 2008).
Barneombudets mening om kommisjonen kan du finne her…
Først 07.01.2010 ble lederen for kommisjonen oppnevnt. Altså nesten 4 år etter NOUen. I tillegg til kommisjonens leder, psykolog An-Magritt Aanonsen, er det 11 medlemmer som alle i utgangspunktet skal sitte i 3 år.
Mandatet til utvalget i NOU 2006:9 var:
Barne- og familiedepartementet nedsatte 9. september 2005 et utvalg med oppgave å utrede sider ved sakkyndiges rolle i barnevernet. Utvalget fikk følgende mandat:
«De sakkyndiges arbeid i barnevernsaker er i dag kvalitetssikret på ulike måter. I regi av Barne- og familiedepartementet er det bl.a. etablert et eget opplæringsprogram for barnefaglige sakkyndige som går over flere år. I tillegg er fylkesnemnda og domstolene i barnevernsaker satt med fagkyndige medlemmer/meddommere. Dette innebærer at den samlede fylkesnemnda/domstolen har kompetanse til å ta stilling til om de sakkyndige utredningene er utarbeidet på forsvarlig måte og holder god kvalitet.
Utvalget skal utrede om det i tillegg bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Utvalget skal utrede hvilke oppgaver kontrollorganet bør ha og skal foreslå et uttømmende mandat for kontrollorganets arbeid. Utvalget skal videre komme med forslag til hvordan kontrollorganet skal sammensettes, organiseres og administreres.
Utvalget skal utrede de administrative, juridiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Herunder skal utredes konsekvensene for saksbehandlingstiden i fylkesnemnd/domstol. Utvalgets utredning skal foreligge 1. mars 2006.»
NOU 2006:9 resulterte i Lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. (barnesakkyndig kommisjon).
I lovformuleringene fremkommer at “Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker” og at “Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.”
Vær oppmerksom på at lovendringen gjelder barnevernsaker og ikke rapporter i barnefordelingssaker etter barneloven.
Del dine tanker og spørsmål om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter her…
I barnefordelingssaker kommer det ofte frem beskyldninger knyttet til at den ene skifter parter ofte eller at forholdet er veldig nytt. Spørsmålet vil være hvor relevant slik informasjon er for avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast. Etter min mening, og min erfaring, vil det kunne ha innvirkning på resultatet gitt at det ikke er andre betydelige momenter som klart bør være utslagsgivende.
Dersom mor eller far skifter parter ofte (jeg mener da kjæreste) vil man først måtte se på hvor involvert barnet blir i forholdene. Dersom f.eks. mor avventer introduksjon mellom partner og barn og “dater” mens far har barnet, skal det svært mye til for at dette bør frem som et moment. Er det slik at barnet tidlig og ofte blir introdusert til mors nye kjæreste så vil barnet gang på gang måtte forholde seg til tap av nærstående ved at barnet blir glad i den nye kjæresten (forhåpentligvis) for så å miste kontakten. I en slik sammenheng får det betydning for den stabilitet som kan tilbys gjennom at barnet mister kontinuiteten i sine forhold til tillitspersoner.
Dersom det er et nytt forhold bør man belyse hvordan forholdet har kommet i stand for å kunne gi en viss prognose av utsikten for stabilitet. Møttes kjærestene for 2 dager siden og nå proklamerer at de skal flytte sammen og at dette går bra, er det all grunn til å se med skepsis på dette. I kontrast må man være mer positiv til et nytt samboerskap basert på et noe lengre beskjentskap hvor avgjørelsen om å flytte sammen virker overveid.
Det er derfor klart slik jeg ser det at bytte av partner, spontant eller ofte, klart vil være et argument i en sak om hvor barnet skal bo fast. I mye mindre grad vil dette ha betydning i vurderingen av samværsomfang.
Har du et ønske om å flytte til et annet land? kanskje bare til nabolandet Sverige? eller kanskje helt til Australia? Hva er mulighetene dine når du har barn med en forelder som ikke skal være med på flyttelasset?
Barneloven har tenkt på dette. I motsetning til innlandsflytting som utelukkende bestemmes av bostedsforelderen (i påvente av foreslåtte lovendringer og med forbehold om at man kan kreve midlertidig avgjørelse i retten) krever flytting til utlandet med felles barn at også samværsforelderen må samtykke dersom han/hun har del i foreldreansvaret. Uten del i foreldreansvaret må utenlandsflyttingen stoppes gjennom retten ved at en går til sak om del i foreldreansvaret før flyttingen har blitt en realitet.
§ 40. Flytting med barnet til utlandet.
Har den eine av foreldra foreldreansvaret åleine, kan den andre ikkje setje seg imot at barnet flyttar ut av landet. Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte til utlandet.
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med, må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort.
Flytting sammen med barn til utlandet kan du diskutere med andre her…
Ikke sjeldent bor mor i en kant av landet og far i en helt annen kant av landet. Norge er langstrakt og det er ofte lange reiseveier for å få gjennomført et fornuftig samvær.
Det er flere spørsmål som man bør ha i tankene under slike omstendigheter:
- Hvor lang reisetid tåler barnet?
- Kan barnet reise alene?
- Hvilken reiseerfaring har barnet?
- Hvordan kan jeg trygge barnets opplevelse av reisen?
- Er det ombytte av transportmiddel under vegs og har jeg kontakt med noen som kan bistå ved ombyttet?
- Stoler jeg på at den andre forelderen møter opp der barnet skal hentes?
Hvilken reisepåkjenning barnet tåler vil avhenge av alder og modenhet, men også reiseerfaring. En 9 åring som har reist verden rundt med sine foreldre kan takle en tur mellom Bodø og Trondheim bedre enn en 11 åring som aldri har vært utenfor sin hjemby. Det er derfor viktig at du kjenner ditt barns grenser og hvilke stressfaktorer som må elimineres.
Utfordringene med reisesamvær kan du diskutere med andre her…
Noen barnefordelingssaker reiser spesielle problemstillinger som f.eks. hvordan man forholder seg til at samværsforelderen jobber skift. Skift kan være at tidene på døgnet er utenfor barnets normale våkentid eller det kan være flere dager eller uker fravær, men med tilsvarende lange perioder hjemme (som offshorearbeidere.)
Av bl. § 42 fremgår det at “Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.” I dette mener jeg, sammen med § 48 om barnets beste, at det ligger en plikt til å hensynta samværsforelderens skiftsituasjon. Det er ikke slik at samvær er noe bare foreldrene har krav på (foreldrenes krav fremgår av § 43) men også noe barnet har krav på. At omsorgsforelderen begrunner en manglende tilpasningsvilje med at hun eller han ikke skal måtte tilpasse seg samværsforeldrens jobb, mener jeg er lovstridig. Poenget må være å strekke seg for at man har en forpliktelse overfor barnet i denne sammenhengen. Denne plikten er lovfestet og at samværene da settes opp etter skiftplanen må kunne forventes. Man skal selvfølgelig ta hensyn også til andre momenter som skolegangen til barnet og omsorgsforelderens livssituasjon.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Siste kommentarer Barnefordeling