I alle samværsavtaler reguleres julehøytiden og påskehøytiden. Det er naturlig å se disse to i sammenheng da det får betydning for den ene høytiden hvem som har hatt den andre. Det finnes eksempler på avtaler hvor samværsforelderen har alle feriene. Vanligvis blir dette ikke anbefalt av psykologene eller noen av de andre aktørene i saken. Man anerkjenner vanligvis barnets behov for også å ha ferietid sammen med den forelderen barnet bor hos.
Jul og påske løses som regel på to forskjellige måter. Enten deler man begge eller så deler man ingen av feriene. Noen deler julen, men ikke påsken, men dette er i min erfaring et mindretall. Dersom det er lengre reiser til påskehytta så kan det være ufornuftig å dele påsken. Også julen bør ta hensyn til evt. reiseavstand.
Forslag:
Juleferien deles slik at barnet er hos den ene fra dagen etter skoleslutt til 28. desember, og fra 28. desember til dagen før skolestart. Periodene alterneres slik at mor skal ha første periode i 2010 og andre periode i 2011 osv.
Påskeferien deles slik at barnet skal være hos den ene fra skoleslutt til onsdag før skjærtorsdag og hos den andre fra skjærtorsdag til andre påskedag. Den som hadde første perioden i juleferien skal ha andre periode i påskeferien. Dette alterneres hvert annet år.
Det er svært mange måter å skrive akkurat dette på. Ordene er ikke viktig, men budskapet er enkelt. Barnet skal feire høytider med begge sider av familien.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Sist barneloven av 1981 ble endret var i Lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær). Endringen ble kunngjort 2008-12-12 kl. 15.15.
§ 44 i barneloven er slik etter endringen:
§ 44. Reisekostnader ved samvær
Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.
Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.
Du kan selv følge med på når nye lover trer i kraft her: http://www.lovdata.no/
Til Høyre ser du en boks med Norsk Lovtidend. Her kan man se at det i siste statsråd fremkommer følgende:
I statsråd 12. februar 2010 ble lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem sanksjonert. Les statsrådslisten her.
Lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem trer i kraft straks. Les forarbeidene her: Prop. 9 L (2009-2010), jf. Ot.prp.nr.109 (2008-2009).
I tillegg ble det blant annet vedtatt en endring i forskrift om konsekvensutredninger.
Diskuter lovendringer i barneloven her…
Om du skal ordne en samværsavtale privat, gjennom familievernkontoret eller gjennom advokater/retten så er det viktig at du er med å påvirker innholdet i avtalen på en slik måte at det er realistisk at den blir fulgt og den legger opp til minst mulig konflikter og stridspunkter. Jeg kommer derfor til å legge ut forslag til punkter som kan være heldig å ta med i en slik avtale. Punktene er basert på samværsavtaler jeg selv har vært med å forslå eller satt opp.
pkt. X
Sommerferiesamværet skal være bestemt senest 1. mai hvert år. Ved motstrid har foreldrene fortrinnsrett hvert annet år. i 2010 er det mor som har fortrinnsrett.
Et slikt punkt vil hindre krangler om hvilke uker sommerferiesamværet skal være på. Man må finne seg i at hvert annet år er det den andre som bestemmer og innrette seg deretter.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Hva er rettskraft og hva er tvangskraft? I barneloven er det ikke alltid at disse to inntrer samtidig. Rettskraft har en dom eller en kjennelse når den ikke lengre kan ankes videre. For tingretten betyr det når ankefristen til lagmannsretten er utgått (vanligvis 1 mnd ved dom) og for lagmannsretten betyr det når ankefristen til Høyesterett er utgått (det er få saker Høyesterett tar opp til behandling.) Man kan også få rettskraft dersom man inngår et rettsforlik. Et rettsforlik blir rettskraftig med en gang det er undertegnet i retten. Et tips er derfor å være obs på om det er en sak hvor barnet trenger tilvenning til et nytt samværssystem eller lignende. I slike tilfeller så bør all opptrapping/tilvenning inngå i forliket.
Tvangskraft derimot betyr når man kan benytte tvangsmidler som tvangsbot eller tvangshenting. I dommer sammenfaller tidspunktet for rettskraft og tvangskraft. At noen midler krever at man igjen går til retten er en egen prosess. Det er verdt å merke seg at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 blir tvangskraftig med en gang de er avsagt. Det er derfor ikke slik at man må vente til ankefristen er ute før dommen/kjennelsen kan håndheves. Et praktisk eksempel er hvor en forelder som har omsorgen sier at nå flytter han/hun barnet til en annen kant av landet. Samværsforelderen ønsker ikke dette og ber om en midlertidig avgjørelse i retten, samtidig som det bes om en varig avgjørelse. Dersom den midlertidige avgjørelsen medfører at samværsforelderen får omsorgen frem til saken skal avgjøres endelig, så er flyttingen stoppet uten at man må vente på at ankefristen går ut. Her opplever jeg at mange advokater ikke vet at systemet er slik og ikke kjenner til innholdet i barneloven § 65.
De første tre dagene barnerettsbloggen.com/forum har vært åpent har det strømmet på med folk. Mandag 08.03 kl 21:30 var det registrert totalt 153 brukere. De fleste har så langt vært inne for å lese, men flere og flere bidrar nå med innlegg og hjelp til andre i lignende situasjoner.
Registreringen tar 5 sekunder og består bare av å bestemme et brukernavn og en e-post adresse. Enkelt og raskt.
Bidra du også med de erfaringene du har….
http://barnerettsbloggen.com/Forum/index.php
Kartet viser hvor brukerne på forumet har logget seg på.
Et resultat i tingretten er som regel av en slik natur at den ene forelderen er fornøyd og den andre er misfornøyd. Noen ganger er det selvfølgelig slik at ingen av partene er fornøyde. Det kan da være greit å vite at man kan anke saken til lagmannsretten. I norge har vi følgende lagmannsretter:
- Borgarting lagmannsrett i Oslo
- Eidsivating lagmannsrett i Hamar
- Agder lagmannsrett i Skien
- Gulating lagmannsrett i Bergen
- Frostating lagmannsrett i Trondheim
- Hålogaland lagmannsrett i Tromsø
Når du skal anke en sak er det lovbestemt hva en anke skal inneholde:
§ 29-3. Ankegrunnene
(1) En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.
(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
(3) En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
§ 29-9. Anke uttas. Ankeerklæringen
(1) Anke uttas ved ankeerklæring.
(2) Anken inngis skriftlig eller muntlig etter reglene i § 12-1 annet ledd til den domstol som har truffet avgjørelsen som ankes.
(3) Ankeerklæringen skal angi
a) ankedomstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) den avgjørelse som ankes,
d) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare bestemte deler av den,
e) det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultat den ankende part krever,
f) de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse som ankes,
g) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil,
h) de bevis som vil bli ført,
i) grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det kan være tvil om dette, og
j) den ankende parts syn på den videre behandling av anken.
En anke i barnefordelingssaker vil nesten alltid bli tatt opp og behandlet av lagmannsretten. Lagmannsretten kan komme til at anken åpenbart ikke kan føre frem og avvise saken. I barnefordelingssaker er dette svært unntaksvis.
De to mest praktiske vilkårene i adopsjonsloven er at man må ha fylt 25 år og være gift.
§ 3. Bevilling til å adoptere kan bare gis til den som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan departementet likevel gi bevilling til den som har fylt 20 år.
Bevilling til å adoptere egnefødte barn kan bare gis dersom adopsjonen vil ha betydning for barnets rettsstilling, eller det gjelder ny adopsjon av barn som har vært adoptert.
§ 5.Den som er gift, kan bare adoptere sammen med sin ektefelle, bortsett fra når ektefellen er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet eller er forsvunnet.
Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen.
Hele adopsjonsloven kan du lese her…
Det heter i barneloven § 61, 1. ledd, nr. 1 at “Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane.”
Selv om bestemmelsen åpner for at man kan unnlate å ha saksforberedende møte i barnefordelingssaker har jeg enda ikke opplevd at en tingrett har fraveket hovedregelen. I andre sivile saker benyttes også et planleggingsmøte hvor det gjennomgås en liste med standardspørsmål som skal legge føringer for saksbehandlingen. I saker etter barneloven trer det saksforberedende møtet i § 61, 1. ledd nr. 1 foran tvistelovens § 9-4:
§ 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b) om saken bør behandles etter særlige regler,
c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e) om behandlingen av saken bør deles opp,
f) gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g) om sluttinnlegg skal inngis,
h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i) om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
Av alle tingrettene jeg har hatt saker etter barnelovens kapittel 7 i Norge, og det er mange, så er det bare Rana tingrett som har både planleggingsmøte etter tvisteloven og saksforberedende møte etter barneloven. Hvorfor de har lagt seg til en slik dobbeltbehandling for en sakstype som er lovbestemt at skal gå hurtig er jeg ikke kjent med.
Barneloven § 59. Sakshandsaminga
Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.
Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.
Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.
Barnerettsbloggen.com åpner nå en egen forumside hvor du kan dele dine erfaringer, synspunkter og meninger om spørsmål knyttet til barnefordeling, barneoppdragelse og lignende spørsmål. Barnefordelingsadvokaten vil også delta i noen av diskusjonene med faglige innspill.
Registreringen er rask, enkel og gratis. Du er i gang på 5 sekunder.
Her er en veiledning for deg som skal velge en advokat i saker etter barneloven. Her finner du tips til hva du skal vektlegge og ting du kan spørre om for å avsløre kunnskaper om barnerett.
Dette er et utdrad fra side 54 til 58 i NOU 2008:9 Med barnet i fokus. Utdraget er gjengitt ordrett og er ikke redigert av meg. En NOU er en utredning (Norges Offentlige Utredninger) og er ikke et vedtak av stortinget. NOUen gir derfor en indikasjon på hva som kan bli lovendringer, men ingen garanti. Du kan laste ned hele NOU 2008:9 her
Selv om spørsmålet om barnet skal gå i barnehage i visse tilfelle kan by på utfordringer, fremstår det for utvalget som klart at avgjørelsen om lokalisering i landet står i en særstilling. Til tross for at bostedsforelderen ikke har adgang til å foreta flytting som hindrer den andre forelder i å utøve avtalt eller pålagt samvær, vil det i praksis kunne oppstå vansker og begrensninger i kontakten mellom bar-net og forelderen dersom foreldrene bor langt fra hverandre. Med utgangspunkt i barnets beste, kan det oppstå spørsmål om det bør være fritt fram for den av forelderen som har barnet fast boende hos seg å flytte til en annen del av landet, med de konsekvenser dette kan ha for barnets rett til samvær med den andre forelderen. For forelderen med samværsrett, kan en slik flytting medføre at denne kan se seg nødt til å flytte etter dersom samværet i rimelig utstrekning skal kunne opprettholdes. Å flytte etter vil imidlertid kunne være problematisk dersom det på det aktuelle stedet for eksempel er lite relevante jobber eller vedkommende forelder også har samværsforpliktelser eller bor sammen med andre barn på det sted vedkommende allerede er bosatt.
Også for dette spørsmålets vedkommende er det klart at barnets beste må være avgjørende. Utvalget legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være til barnets beste at det har regelmessig kontakt og en forutsigbar samværsordning med den av foreldrene som det ikke bor fast hos. Dersom en av foreldrenes flytting medfører at barnet i praksis mister viktig foreldrekontakt og omsorg, kan skadevirkningene bli betydelige. Ikke minst kan dette være tilfelle dersom flyttingen skjer i kjølvannet av et samlivsbrudd hvor barnet gjerne er i en ekstra sårbar situasjon.
Det er ellers utvalgets inntrykk at spørsmålet om innenlands flytting forekommer ofte og ikke sjeldent er en problemstilling som er kime til konflikt mellom foreldrene etter et samlivsbrudd. Man ser også problemstillingen ofte i rettsapparatet, særlig hvor en flytting allerede er gjennomført og den andre forelder har tatt til motmæle og hevder flyttingen var rettsstridig. At sistnevnte forelder overhodet ikke har fått noe forvarsel om flyttingen, er ikke uvanlig.
Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.
En forelder kan ha mange grunner til å flytte. Det kan for eksempel være at vedkommende har fått jobb eller kjæreste et annet sted i landet. Etter utvalgets oppfatning verken kan eller bør hensynet til forelderen være avgjørende for om flytting bør skje, dersom dette ikke er i samsvar med barnets beste. Utvalget er således ikke enig i standpunktet i den danske utredningen om at «[h]ensynet til denne forælders mulighed for fleksibilitet i forhold til sin livssituasjon»6 bør tillegges utslagsgivende vekt når regelverket skal utformes. Å ha barn medfører at man må legge forholdene til rette for bar-net også etter et samlivsbrudd. I de fleste tilfelle vil det være til barnets beste at foreldrene bor i rimelig nærhet av hverandre slik at barnet kan ha god kontakt med dem begge. I dag har adgangen til å flytte med barnet nærmest karakter av å være en rettighet for bostedsforelderen.
Det er utvilsomt et problem at barneloven i dag ikke har regler som hindrer at en forelder kan flytte med barnet uten verken å informere eller innhente samtykke fra den andre. En flytting vil ofte medføre at samværsretten til den andre blir vanskelig eller umulig å gjennomføre. Barneloven § 46 gir riktignok den samværsberettigede en rett til å bli hørt før den andre forelderen tar avgjørelser som «vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelagere å utøve samværsretten.» Utvalget er imidlertid i tvil om denne bestemmelsen har virketetter sin hensikt. Manglende overholdelse av informasjonsplikten etter denne bestemmelsen er heller ikke sanksjonert.
Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap. Dagens regler kan skape en unødig usikkerhet og redsel for at en av foreldrene uten forvarsel flytter med barnet til en annen del av landet. Denne usikkerheten kan igjen virke konfliktopptrappende og hindre at fornuftige samværsavtaler inngås i minnelighet. Ettersom barnets beste skal legges til grunn ved vurderingen av hvor barnet skal bo, er det heller ikke åpenbart at en forelders handlinger i forbindelse med selve flyttingen medfører at den andre forelderen vil nå fram i etterfølgende søksmål om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast. Tvert imot kan innrettelseshensyn og ønsket om å unngå ytterligere miljøendringer tale for at barnet blir boende.
Utvalget vil også peke på at ved flytting til utlandet må begge foreldrene samtykke dersom de har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 40 første ledd andre punktum. Selv om flytting til utlandet kan reise særskilte spørsmål knyttet til statsborgerskap, språk etc., vil det i mange tilfelle være vanskelig å se noen grunn til å behandle innenlands og utenlands flytting ulikt. Norge er et langstrakt land med store avstander, og en flytting fra for eksempel Oslo til Kirkenes vil kunne være minst like problematisk som en flytting fra Oslo til Stockholm eller København.
Utvalgets flertall – Cassidy, Ellingsæter, Lorentzen, Musæus, Strandbakken, Thuen og Unneberg – mener at en forelders beslutning om å flytte innenlands med barnet bør ligge under foreldreansvaret. Ved felles foreldreansvar må derfor begge foreldre samtykke dersom flytting med barnet skal kunne skje. Forutsetningen er imidlertid at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter. Flytting over kortere avstander vil derfor som regel ikke kreve samtykke. Flertallet legger til grunn at praksis knyttet til bestemmelsen i barneloven § 46 her kan være relevant. Det forutsettes dessuten at det er tale om vanskeliggjøring av et samvær som allerede er etablert når spørsmålet om flytting blir aktualisert. Det må imidlertid kunne tas hensyn til planlagte, men ikke igangsatte samvær. Dersom samvær ikke er etablert, må den forelder som vil motsette seg flytting kunne sannsynliggjøre at samvær vil bli igangsatt i nær fremtid dersom flytting ikke skjer. Hvis partene ikke blir enige om flyttespørsmålet, bør dette kunne prøves av en domstol, jf. nærmere om dette nedenfor i kapittel 8.4.
På nettsiden lovdata.no finner du de siste dommene som er publisert av lagmannsrettene og Høyesterett i Norge. Det er dommer fra de fire siste mnd som ligger gratis tilgjengelig. Det som er spesielt for barnefordelingssaker, eller saker etter barneloven som er mer korrekt, er at disse ikke publiseres på denne siden. Dette er saker som går for lukkede dører og som heller ikke publiseres på nett. Ved kjøp av Lovdata på DVD derimot er disse tilgjengelig i annonymisert form (A mot B, og barnet C.) For de som ønsker å lese dommer fra barnefordelingssaker vil derfor nettsøk bare vise de dommer som privatpersoner av en eller annen grunn har funnet rett å vise offentligheten.
Fri rettshjelp har to underkategorier: fritt rettsråd og fri sakførsel.
Fritt rettsråd
Fritt rettsråd er den offentlige støtte du kan få for advokathjelp når du tar kontakt med advokat. Dette er en stykkprissats hvor advokaten i utgangspunktet får betalt for 7 timer. Dersom saken blir betydelig mer omfattende enn 7 timer kan Fylkesmannen i det fylket klienten bor innvilge flere timer, men dette må det søkes om. Fritt rettsråd innvilges av advokaten selv. Det er derfor advokaten som skal innhente dokumentasjon rundt inntekt og formue til søkeren. I tillegg skal klienten utfylle en egenerklæring som leveres til advokaten.
Den dokumentasjonen som klienten skal levere til advokaten er siste tilgjengelige likning og siste utbetaling av lønn eller støtte fra NAV. Vær oppmerksom på at dersom du har felles økonomi med en samboer eller er gift så skal begge sine inntekter legges til grunn og det skal da leveres dokumentasjon for dere begge.
For fritt rettsråd er det en egenandel på 1 x statens timesats (i dag på kr. 890,-) dersom inntekten er over kr. 100.000,-. Vær oppmerksom på at du ikke skal betale mva. på egenandelen. De resterende 6 timene krever advokaten inn fra Fylkesmannen.
Fri sakførsel er tiden frem til saken bringes inn for tingretten eller den avsluttes utenfor retten på annen måte.
Fri sakførsel
Fri sakførsel innvilges ikke av advokaten, men av den tingretten saken skal bringes inn for. Det må da søkes på forhånd (før det sendes inn salæroppgave.) Vær klar over at det er nåværende økonomi som skal ligge til grunn for søknaden, slik at det ikke er noen garanti for innvilgelse at man fikk fri sakførsel. En ikke uvanlig problemstilling er at klienten i prosessen får en samboer og at man ikke lengre skal vurderes alene. Noen tingretter har i slike situasjoner gjort unntak fra at samboerne skal vurderes samlet og lagt vekt på at det er urimelig at den nye samboeren skal lastes for at det foregår en barnefordelingssak fra før de ble sammen. Denne vurderingen er konkret og kan ikke tas til inntekt for at alle tingretter vil gjøre det samme.
Også andre unntak kan gjøres fra de økonomiske grensene, men de kan ofte ikke forutsis før saken er avgjort. Momenter som at man strekker seg langt i et forlik eller at saken blir usedvanlig omfattende og dyr vil kunne spille inn.
Det er også en egenandel for fri sakførsel. Denne kommer i tillegg til den egenandelen som ble betalt da det ble gitt fritt rettsråd. Denne egenandelen er på 25% av sakens netto omkostninger, men ikke mer enn 5 x statens salærsats ( i dag på 5 x kr. 890,-). Når advokaten betales under fri sakførsel får advokaten betalt pr. time og ikke en stykkpris. Retten kan sette ned advokatens sakær dersom tidsbruket fremstår urimelig høyt.
I saker etter barnelovens kapittel 7 (fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det heller ikke betales gebyr til tingretten for behandling av saken.
Krav til sakstype
Ikke alle sakstyper faller inn under rettshjelpordningen. Saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar er områder som det innvilges fri rettshjelp til. Dersom du ønsker å se hvilke andre områder som faller inn under ordningen kan du lese om dette her…
_________________________________________________________________________
Advokatfirmaet Wulff AS innvilger fri rettshjelp (fritt rettsråd) til sine klienter.
Samværsavtaler som ikke er rettskraftig (inngått i retten) kan strengt tatt brytes uten konsekvenser når som helst. Når jeg sier uten konsekvenser er dette selvfølgelig unyansert siden foreldre kan kalle inn til familievernkontoret og ta saken opp i retten. I en rettslig behandling kan selvfølgelig bruddet få store konsekvenser avhengig av hvor alvorlig bruddet er. Det jeg mener å poengtere er at det ikke får noen automatiske konsekvenser etter loven. Man kan ikke få politiet med seg til å gjennomføre det som står i avtalen og man kan ikke bruke retten til å tvinge igjennom avtalen. Dersom avtalen er rettskraftig (og tvangskraftig) har foreldrene tvangsmider etter bl. § 65 (tvangsbot eller tvangshenting.)
Nettopp da det er en vurdering av barnets beste som er styrende er det naturlig at man kan endre en avtale inngått når barnet er f.eks. 3 år dersom barnets behov tilsier noe annet når barnet er 10 år.
Det som utløser et spørsmål om hvor barna skal bo og hvilket samvær det skal være, er selvfølgelig at foreldrene bestemmer seg for ikke å bo sammen.
Dersom foreldrene er gift kan skilsmissen gjennomføres etter tre bestemmelser:
§ 19. Oppløsning av ekteskap.
Et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon i medhold av § 21 eller uten forutgående separasjon i medhold av §§ 22 og 23. Et ekteskap kan videre oppløses i medhold av § 24.
Temaet i § 19 er å sette en grense for i hvilke saker man skal ha en seperasjonstid og i hvilke saker en seperasjonstid ikke er påkrevd.
§ 20. Separasjon.
En ektefelle som ikke finner å kunne fortsette samlivet, kan kreve separasjon.
En separasjon blir uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har likevel ikke denne virkningen.
Det vanlige utgangspunktet er § 21:
§ 21. Skilsmisse etter separasjon.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år.
Dette er den vanlige situasjonen. De fleste som går fra hverandre, uansett de fleste årsaker, må være separert i minst ett år før de kan skille seg.
Unntakene følger som det fremgår av bestemmelsen av § 22 og § 23.
§ 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.
§ 22 gjelder de tilfeller hvor partene har bodd fra hverandre i minst 2 år og at dette skyldes et samlivsbrudd. Dersom begge partene er enige om at det har vært et samlivsbrudd denne tiden vil det være greit bevismessig i en adskillelseserklæring. Dersom den ene parten hevder at de to studieårene i USA ikke hadde noen sammenheng med samlivsbrudd og at det har vært mye kontakt den tiden, så vil jeg anta at det kreves noe mer dokumentasjon.
Unntakene i § 23 gjelder de mer alvorlige tilfellene.
§ 23. Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap
En ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd.
Krav om skilsmisse etter første ledd må være reist innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.
En ektefelle kan også kreve skilsmisse dersom han eller hun har blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. § 16 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Den siste bestemmelsen som leder til skilsmisse er § 24.
§ 24. Oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med § 3 eller § 4.
Hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med § 3 eller § 4.
Reiser ingen av ektefellene sak, skal fylkesmannen reise sak for å få ekteskapet oppløst. Dersom sterke grunner taler for det, kan fylkesmannen likevel beslutte at sak ikke skal reises eller at saksanlegg skal utsettes.
En ektefelle kan kreve skilsmisse når den andre ektefellen har inngått nytt ekteskap i strid med § 4.
Nytt ekteskap i strid med § 4 kan ikke kreves oppløst etter første eller andre ledd dersom det tidligere ekteskapet er blitt oppløst.
§ 3 gjelder ekteskap mellom nære slektninger, mens § 4 er en bigami/polygami bestemmelse som forbyr personer som allerede er gift å inngå ekteskap. Hvis dette skjer skal en ikke måtte gå veien om seperasjon for å oppløse ekteskapet.
For øvrig kan nevnes at seperasjonssøknaden og skilsmissesøknaden skal sendes til Fylkesmannen i det fylket partene bor eller sist bodde sammen. Nødvendige skjema kan du laste ned her…
Siste kommentarer Barnefordeling