Et mystisk ord som av og til dukker opp i forhold til saksomkostninger er bostedsforbehold. Er bostedsforbeholdet opphevet? Hva skal til for å oppheve det? hva er det?
Selv om du har rett på fri sakførsel, at staten tar din advokatregning (minus egenandelen) er det slik at du kan velge advokat fra hvor som helst i landet, men staten dekker ikke reisen til advokater fra andre distrikt som utgangspunkt. Det er dette som er bostedsforbehold. Altså er utgagngspunktet at du må velge deg en advokat hvor retten ligger. Selv har jeg oppdrag over hele landet, fra Kristiansand til vadsø og det er rett som det er en problemstilling om retten vil oppheve bostedsforbeholdet. For advokaten betyr det at dersom det oppheves så er det retten som betaler flyreise, reisetiden (tapt arbeidstid) og nødvendig overnatting.
Dersom du som klient med fri sakførsel (fri rettshjelp når saken går til retten) ikke får opphevet bostedsforbeholdet så er det du selv som skal dekke advokatens reisekostnader og overnattingskostnader. Ikke alle advokater tar fraværsgodtgjørelse når klienten betaler (jeg gjør ikke det.) Vær derfor klar over at dersom du velger en advokat utenfor det distriktet saken skal gå, kan saken fort bli dyrere enn du hadde trodd. Advokater skal opplyse om dette uoppfordret på forhånd, slik at muligheten for å få en overraskelse er liten. Dette er informasjon som fremgår i oppdragsbekreftelsen eller som fremkommer ved at de fleste advokater vil kreve et lite forskudd i forhold til en slik utgift.
Kort sagt så kan du i noen tilfeller forvente at du får opphevet bostedsforbeholdet. De gangene jeg vanligvis opplever at retten nesten automatisk opphever denne er dersom du velger en advokat der du selv bor (du bor i Oslo, men saken skal gå i Mosjøen fordi barnet bor der…) Også dersom du har benyttet samme advokat noen ganger tidligere vil retten ofte vektlegge dette tillitsbåndet og den tid det sparer at advokaten kjenner klienten allerede. Tid spart er tross alt offentlige utgifter spart i dette tilfellet.
I statsråd i dag, 09.04.2010 har endringer i barneloven fått forskjellige ikrafttredelsesdatoer.
Endringene i barneloven § 3 første og tredje ledd, § 30 tredje ledd, § 44 andre ledd samt endringene i arveloven § 4 første ledd trer i kraft straks. Endringene i pasientrettighetsloven § 4-4 trer i kraft 1. mai 2010. Endringene i barneloven § 36, § 42 første ledd og § 43 andre ledd fjerde punktum trer først i kraft 1. juli 2010
Det er altså nå avgjort at delt bosted etter 1. juli 2010 kan idømmes av domstolene. Dette vil kunne få stor praktisk betydning, men man skal ikke glemme at det vil utvikles flere vilkår for at dette skal idømmes og vil neppe være en ofte brukt mulighet.
§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
En annen praktisk bestemmelse er bestemmelse om varsling før flytting trer i kraft i sommer, 1. juli, er bestemmelsen om at det skal varsles før flytting:
§ 42 første ledd skal lyde:
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Endringsloven til barneloven kan du lese her (det er ikke en ny barnelov)
som jeg har vært inne på tidligere så er barnerettsprosessen spesiell da den har et fokus på forlik som er større enn i alle andre rettsdisipliner. I tillegg til advokatenes skriv frem og tilbake, er det krav om mekling og meklingsattest før retten behandler saken. Det som mange parter kanskje ikke er klar over er at forsøk på forlik ikke stopper etter man har hatt saksforberedende møte(r). I mange saker inngås forlik under hovedforhandlingen eller i dagene før hovedforhandlingen.
Hvordan man under hovedforhandlingen legger opp forliksdiskusjonen er svært varierende og ikke en lovfestet prosess, annet enn at det fremgår av barneloven § 59, 2. ledd hvor det fremgår at “Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.”
I min erfaring er det mest effektivt dersom man kan ta forliksforhandlingene før innledningsforedragene og da før konflikten tilspisser seg. Anførsler og påstander, ikke minst partsforklaringer og vitneforklaringer, vil nesten alltid gjøre forliksklimaet dårligere. På tross av dette er det noen dommere som venter til etter partsforklaringene med å se om det er rom for forlik. Dette mener jeg er dårlig saksstyring.
Et spørsmål mange klienter har er om det skilles mellom barnas kjønn når det skal velges omsorgsbase. Sagt med andre ord, er det en fordel for mor at barnet er ei jente og en fordel for far at barnet er en gutt? Har det noe å si?
Momentet synes ikke i rettspraksis å være tillagt betydning. Man vil kunne finne momentet nevnt i de lavere domstoler, men Høyesterett har ikke vektlagt dette. At momentet kan ha betydning er noe annet enn at man kan sette en generell norm basert på dette momentet. Jeg som advokat ville vært forsiktig med å bruke dette argumentet da det er den konkrete tilknytningen barnet har til sine foreldre som i hver enkelt sak skal vurderes. Å lage en generell norm basert på barnets kjønn vil lett slå feil ut for en gutt som er svært knyttet til sin mor eller ei jente som er pappadalt. Tryggest vil fortsatt være å gå inn i den enkelte situasjonen og vurdere hvert enkelt barns tilknytning gjennom samtaler (etter fylte 7 år) eller evt. observasjoner (også før 7 år.)
Dersom du er uenig i tingrettens dom kan du anke dommen til lagmannsretten. Hva som kan ankes i dommen fremgår av tvisteloven § 29-3:
§ 29-3. Ankegrunnene
(1) En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.
(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
(3) En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Tvisteloven har en egen bestemmelse om overprøving av saksomkostninger:
§ 20-9. Overprøving av sakskostnadsavgjørelser
(1) En ankedomstol kan overprøve sakskostnadsavgjørelser av lavere domstoler i den saken som er anket. Begrensninger i ankedomstolens kompetanse gjelder også ved denne prøvingen.
(2) Ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser.
(3) Overprøves ikke sakskostnadsavgjørelsen etter første ledd, kan den ankes særskilt etter reglene for anke over kjennelser. Ankedomstolen kan bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Ankedomstolen kan selv treffe ny avgjørelse om kostnadene hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst.
Det som må sies å være spesielt i barnefordelingssaker er at det ofte er slik at det er vanskelig å peke ut en klar vinner og taper i saken. I de fleste avgjørelser idømmes partene å dekke sine egne omkostninger. Selv synes jeg dette er dratt for langt av mange domstoler og vi har fått en situasjon hvor en del som har fri rettshjelp bruker slike saker til å påføre den andre part som ikke har fri rettshjelp kostnader. En effektiv metode å håndtere slikt misbruk er lavere terskel for å idømmes saksomkostningen. Uansett, å anke over saksomkostningsavgjørelser i barnesaker skjer derfor ikke så ofte. De gangene jeg opplever at dette blir gjort, er når den som må betale hele sakens omkosninger (for begge parter) anker. Da det nå ofte idømmes delte omkostninger blir det tilsvarende få situasjoner å anke.
Som regel kommer det første advokatbrevet etter du har vært på et meklingsmøte på familievernkontoret. Det er derfor sjeldent en overraskelse at den andre forelderen er uenig med deg og at en advokat kan komme til å sende deg et brev. Noen ganger lander brevet i postkassen før du har vært på meklingsmøte og da er det kanskje en større overraskelse. Denne grensen er viktig da advokater er “maktesløs” før det er gjennomført en mekling. Som jeg tidligere har skrevet så må man ha en meklingsattest før saken kan stevnes inn for retten (med unntak av noen få tilfeller hvor en begjæring om midlertidig avgjørelse kan gjøres uten.)
Det første som er viktig er ikke å få panikk. Noen blir helt fra seg over alt det usanne som kommer frem og atpåtil med en svarfrist på noen få dager. Jeg bruker aldri svarfrister i mine brev til motparten eller til andre advokater. Årsaken er enkel, de er uten betydning. Det er ingenting en advokat ikke kan gjøre uten frist som han kan gjøre med en frist i sine brev. Har han fått meklingsattesten kan han gå til retten når som helst, han er ikke bundet av noen frister. Frister som gis deg i et brev har derfor bare virkning for den selvkontroll advokaten øver på sine egne handlinger. Jeg opplever slike frister som en stressfaktor og således en hersketeknikk for å få sin vilje. Har du vanskelig for å holde fristen, overse den.
Mange førstebrev fra advokat er konfliktfylte. De tar opp stygge episoder og legger skylden på deg. Det er flere grunner til at dette er noe man skal ta med en klype salt. For det første er det alltid en fare for misforståelser mellom advokat og klient. Har advokaten forstått situasjonen før brevet ble sendt? Det er ikke alltid han har det. Noen går hardt ut for å oppnå noe mindre langs veien. går ut å beskylder motparten for å ha manglende omsorgsevne når målet egentlig bare er å utvide samværshelgen. Da også advokater er lovpålagt å søke forlik hvor mulig, er dette en fremgangsmåte som kan virke useriøs.
Når du har fått et slikt brev bør du etter min mening oppsøke en advokat som du har tillitt til og som virker å ha kjennskap til barnerettens særlige utfordringer.
Når du skal i et rettsmøte har din advokat sannsynligvis forberedt deg på hva du kan forvente av saksbehandling. Du vet hva som skal skje, hvordan jussen fungerer og hva slags tema som er sentralt. Dette er vanlig at advokater forbereder klientene på.
Det som ikke tas opp like ofte er mer praktiske ting, hvordan man oppfører seg og hvordan man kler seg.
Her er noen enkle tips. Noen er helt åpenbare, men glemmes eller forsømmes likvel regelmessig:
- Slå av mobiltelefonen. Noen velger å slå av bare lyden. Som regel er det greit nok, men pass på at telefonen ikke vibrerer.
- Ikke ha brusflaske eller annen medbragt drikke på bordet. Dersom du har behov for medbrakt drikke heller du denne i en kopp. Noen dommere lar seg irritere over brusflasker.
- Ta av det du har på hodet. Caps, lue og andre hodeplagg skal tas av.
- Kle deg normalt og anstendig. Det er unaturlig at du møter opp i dress eller at du kler deg finere enn din advokat. En normal tennisskjorte, en genser eller noe annet nøytralt er greit. Hullete og skittne klær unngås.
- Reis deg når dommeren kommer inn i rommet og når dommeren skal ut av rommet. Dette er respekt for retten og det gjør din advokat også. Når din advokat reiser seg så reiser også du deg.
- ikke tygg tyggegummi. Slafsing eller konstant tygging ser ikke bra ut.
- Ikke avbryt. I retten snakker man når man får ordet. Avbrytelser gir et dårlig inntrykk.
- Begrens grimaser. Å glise eller le av andres uttalelser bør unngås. Det gir et dårlig inntrykk. Noen ganger er det åpenbart at man kan le, da ler ofte dommer og advokater også.
Mange synes å møte i retten er svært vanskelig og en stor personlig påkjenning. Noen ønsker å ta med seg støttespillere. Det kan være en samboer, mor, far, venner eller andre. Saker etter barneloven går for lukkede dører. Det vil si at det ikke tillates at det er tilskuere fra skoleklasser, media eller andre. Heller ikke nære familiemedlemmer har adgang til rettssalen.
I praksis har mange likevel med seg støtte til retten. De fleste domstoler har et sitteområde i nærheten av rettssalene hvor familien kan vente. I en sak tas det pauser ca. hver time. Dette fravikes selvfølgelig innimellom, men det er likevel slik at man vil få mange muligheter til å snakke med sine medbrakte tillitspersoner. Noen ganger er det også praktiske grunner til å ha med seg folk som kan vente på gangen. Dette er ofte situasjonen når mor har et svært ungt barn som må ammes flere ganger i løpet av en dag. Retten er vanligvis livberal med pauser i slike situasjoner og det er sjeldent noe problem å tilrettelegge for slike behov.
Meklingsattst får foreldre som har vært til meklingstime på familievernkontoret eller annen godkjent meklingsinnstans i kommunen. Ikke alle kommuner har et familievernkontor.
§ 54. Meklingsattest
Det skal skrivast ut meklingsattest når partane har møtt til ein times mekling hos ein meklar. Dersom foreldra ikkje er samde, skal dei verte oppfordra til å mekle i inntil tre timar. Dei kan få tilbod om mekling i ytterlegare tre timar dersom meklaren finn at dette kan føre til at partane kan kome fram til ein avtale. Meklingsattesten er gyldig i seks månader.
Som det fremgår av barneloven § 54 er det slik at meklingsattest skal utskrives etter 1 time. Dette understrekes da det etter tidligere lovgivning var pålagt med tre timer mekling. Vær oppmerksom på at noen familievernkontor skiller mellom samtaletimer og meklingstimer. Noen timer gir ikke rett til meklingsattest. Vær derfor oppmerksom på at det bør være klarhet i dette før du møter på familievernkontoret for å mekle.
At meklingsattesten er “gyldig” i 6 mnd betyr at dersom en av partene vil gå til sak, så må det etter 6 mnd gjennomføres ny meklingstime før sak kan reises. Dersom attesten er 6 mnd og 1 dag er dette for sent.
For å se hvordan en meklingsattest ser ut (i WORD format . *.doc) kan du trykke her…
LOV 2005-06-17 nr 64: Lov om barnehager (barnehageloven)
I barnehageloven kan du lese om hva som skal være barnehagens innhold. F.eks. i § 2 står det bl.a. at “Barnehagen skal bistå hjemmene i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver, og på den måten skape et godt grunnlag for barnas utvikling, livslange læring og aktive deltakelse i et demokratisk samfunn.”
At barnehagen har en lovfestet omsorgs- og oppdragerrolle viser hvor viktig barnehagen som institusjon er i det norske samfunnet.
Kommunens plikt til å tilby barnehageplass fremgår av § 8 i barnehageloven hvor det heter at “Kommunen har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i kommunen, jf. § 12a. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov.”
Diskuter barn og barnehage her…
Høyskoleforlaget har utgitt boken “Barnerett” skrevet av Gudrun Holgersen. Holgersen er professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultetet i Bergen.
Boken går utover den tradisjonelle barnerettsfremstillingen ved at den er lagt opp rundt barnets alder og utviling. Det er derfor større fokus på ufødt liv, barnehage, skole osv. Eksempelvis er det kapittel i som heter “Det ufødte barnet”, Det nyfødte barnet” og “Før skolealder – barnehagebarnet.”
Boken kan kjøpes her:
Høyskoleforlaget: “Barnerett” av Gudrun Holgersen
Siste kommentarer Barnefordeling