I FN-deklarasjonen fra 1959 står det at “a child of tender years shall not, save in exceptional circumstances, be separated from his mother.” Dette var en klar presumpsjon (antakelse) om at det var barnets beste å være sammen med sin mor hvis det ikke var helt eksepsjonelle omstendigheter som gjorde at mor ikke kunne eller burde ha barnet hos seg. I Rettstidene 1939 side 423 bestemte sågar Høyesterett i Norge at dersom mor motsatte seg samvær mellom barn og far, kunne slikt samvær umulig være bra for barnet. Det ble med andre ord tillagt mor å vurdere hvorvidt det var bra for barnet å ha samvær med sin far.
I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981 når den nåværende loven ble vedtatt. Høyesteretts praksis er i dag motsatt av hva den var i 1939. I dag har vi mange eksempler på at far får omsorgen for barna dersom mor uten god nok grunn hindrer samvær.
Sommerferie er alltid et tema i barnefordelingssaker. Hvor lang ferie skal barnet ha sammen med den enkelte forelder? Skal det være noen begrensninger på hvor man kan dra? Hva med kontakt mellom barnet og den forelder som ikke er med på ferie? Det er ofte behov for kjøreregler når man utformer en samværsavtale eller et forlik som skal regulere feriesamvær. Her er noen av de punktene man kan tenke litt på i utformingen av en slik avtale:
1. Hvor lang skal ferien være? Lovens nåværende definisjon av “vanlig” er 3 uker. Tidligere var det 2 uker. Likevel er det mange som praktiserer 4 uker. De som praktiserer 4 uker deler også ofte opp ferieukene (2+2 eller 3+1.) Hva man velger avhenger ofte av barnas alder. Å være lenge borte fra sin primæromsorgiver er uproblematisk når man er 12 år, men kan være vanskelig når man er 3 år. Når barnet er i skolepliktig alder er det mange som bare deler skoleferien i to.
2. Når skal man ha blitt enige om hvilke uker hvem skal ha? Foreldre jobber forskjellig og har forskjellig ferietider og har forskjellige ønsker og planer mht sommerferie med sine barn. Det er viktig at det lages kjøreregler for bestemming av hvilke uker den enkelte skal ha. Vanligst er at man skriver at ferieukene skal være bestemt senest 1. mai hvert år og at fortrinnsrett til å bestemme alterneres annet hvert år. Med andre ord, blir man ikke enige bestemmer far hvert annet år og mor hvert annet år.
3. Begrensninger i sted. Det er ikke vanlig å begrense hvor samværet skal gjennomføres, men i noen saker hvor samværsforelderens tilknytning til et annet land er spesielt sterkt, kan det være greit å ha begresninger knyttet til utenlandsreiser. Et slikt punkt bør brukes med forsiktighet og bare hvor absolutt nødvendig.
4. Kontakt med barnet når på ferie med den andre forelderen. Også dette punktet styres mye av alderen på barnet. Å nekte en 14-åring å ringe sin far vil være vanskelig og noen ganger umulig. At en 4 åring ikke nødvendigvis bør ringes ofte når han er på ferie med samværsforelderen kan begrunnes i at man skaper et unødvendig savn hos barnet og at det blir forstyrrende og vanskelig å gjennomføre et godt feriesamvær. Her bør man søke balanse og ta hensyn til at man ikke “drar i barnet” psykologisk når det er på ferie.
Når det skal vurderes om det innvilges fri sakførsel eller fritt rettsråd (fri rettshjelp er samlebegrepet for begge) har man to grener av sakstyper som gir rett til rettshjelp på statens regning. Den ene grenen er behovsprøvd hjelp. Det er da en inntektsgrense og en formuesgrense som hjelpen skal vurderes opp mot. Sagt på en annen måte så har man teoretisk ikke behov for at staten betaler dersom man tjener godt eller har en formue. Den andre grenen er de sakene som ikke er behovsprøvd. Her kan du tjene 700.000 i året og fortsatt får fri rettshjelp.
Eksempel på saker som er behovsprøvd er barnefordelingssaker, mens eksempel på saker som ikke er behovsprøvd er barnevernsaker. Min tanke er hvorvidt det bør være slik at også barnefordelingssaker burde vært unntatt behovsprøvingen. På mange måter kan man argumentere med at barnevernsaker er noe mer dramatisk enn barnefordelingssaker på grunn av at det er det offentlige som griper inn og ønsker å overta omsorgen. Rommet for forlik er mindre og frustrasjonen i et “tvangsregime” er større. På den andre siden så er begge lovene fokusert på å finne løsninger som er til barnets beste. Det er mange situasjoner etter barneloven (vold, overgrep, alkohol- og narkotikamisbruk, mange flyttinger, flytte til utlandet osv) som gjør en barnefordelingssak dramatisk. I slike tilfeller griper en forelder inn kanskje fordi barnevernet ikke kjenner situasjonen eller fordi forelderen er nærmest til å gjøre noe effektivt med situasjonen. Ser man f.eks. en tenkt situasjon hvor en mor som tjener 400.000,- ønsker å gå til sak da det er sterke indikasjoner på at far misbruker barnet under samvær, er det min mening at barnefordelingssaker med et slikt tema ikke må behovsprøves. Det er nettopp beskyttelse av barnet som er sentralt. Det er lite logisk at statlig støtte for beskyttelse av barnet skal avhenge av hvem det er som tar på seg oppgaven (foreldrene eller barnevernet.)
Selv ikke i barnefordelingssaker som anlegges etter at barnevernet melder sin intensjon om tiltak eller omsorgsovertakelse gir rett til rettshjelp uten behovsprøving. Dette er etter min mening enda mer galt da de samme prinsippene som begrunner rettshjelp uten behovsprøving i barnevernsaker må gjøre seg gjeldene. Jeg tenker da på at det ikke er uvanlig at samværsforelderen går til sak etter barneloven etter at barnevernet har flagget sin intensjon om å bringe omsorgssak inn for fylkesnemnda.
Livsarvingene (barn, barnebarn, oldebarn osv) har etter arveloven § 31 rett til å arve 2/3 av det arvelater etterlater seg. Begrensningen er opp mot 1 million kroner per “gren.” Det vil si at dersom den avdøde har 2 barn. 1 av de 2 barna har 4 barn og er selv død, mens det barnløse barnet fortsatt lever. Da får de fire barnebarna 1 million på deling (250.000), mens det levende barnet får 1 million alene.
I de fleste tilfellene er det ikke så mye penger i omløp. Selv om det er mange millionærer i Norge er realiteten at de fleste har mindre enn 1 million per “gren” å etterlate seg. Hvis den avdøde i tillegg har en ektefelle eller en samboer som faller inn under arvelovens arv for samboere (felles barn), er det samboerens og ektefellens arv som prioriteres først før barna arver sin arv. I de tilfeller hvor arvelater har en liten formue 2-300.000,- vil dette merkes godt ved at samboeren eller ektefellen arver det meste av arven. Dette igjen vil kunne føre til at særkullsbarnet til den avdøde ikke får noe arv, mens fellesbarnet arver alt.
Som kjent er det et krav i barneloven at foreldrene først må ha forsøkt mekling på familievernkontoret før de får lov å bringe en sak om samvær, fast bosted eller foreldreansvar inn for retten.
Det som mange foreldren ikke er kjent med, og tydeligvis ikke gjøres kjent med i møtet på familievernkontoret, er at mekleren ikke har noen som helst makt til å bestemme noe som helst. Familievernkontoret er en fotballbane. Lagene får møte og spille selv. Mekleren er ikke engang dommer på banen, siden røde kort og muligheten til å blåse av spillet er helt fraværende.
Det er en grunn til at dette bør gjøres mer klart enn hva som virker å være tilfelle. Mange rapporterer tilbake til meg som advokat at de følte seg presset til å gå med på en avtale når de var der. En visshet om at bare domstolene kan bestemme vil hjelpe mange som føler seg presset til å ta ett skritt tilbake og istedet søke råd hos advokat før de går med på en avtale de kanskje ikke vil klare å leve med. Meningen med avtaler skal tross alt være å finne frem til en løsning som man klarer å leve med.
Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.
Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.
Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.
Det er i utgangspunktet slik at du kan stevne en sak selv for retten. Med å stevne en sak bringer du saken inn for retten. Det rette stedet å sende en stevning i en sak om fast bosted er til den tingretten der barnet i dag bor. Du kan selv finne den tingretten ved å søke på stedsnavn eller postnummer på Domstol.no.
Dersom du skal lage stevningen selv finnes det flere måter å sette opp en stevning for at den skal fremstå saklig og oversiktlig. Det er viktig at sentrale momenter blir belyst og at disposisjonen gir domstolen “knagger” å henge sin avgjørelse på. Mange, også mange jurister / advokater, er ikke kjent med at barneloven har en egen bestemmelse om hva en stevning og et tilsvar skal inneholde.
Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar
Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.
Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.
Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.
Mange som ikke er kjent i barnelovens system overser denne bestemmelsen og holder seg til tvistelovens generelle bestemmelser.
§ 9-2. Sak reises. Stevningen
(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.
(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.
(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.
(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.
DISPOSISJON:
Jeg skal ikke kommentere innholdet i bestemmelsene nå, men i stedet komme med et forslag til disposisjon som kan benyttes i mange saksvariasjoner når en anlegger sak om fast bosted etter barneloven § 36, jf. § 48.
1. Innledning.
Her kan du skrive litt om samlivshistorien helt kort. Litt om bruddtidspunk, navn og alder på barna og at dere har forsøkt mekling. Husk å vise til en meklingsattest som ikke er eldre enn 6 mnd og legg den ved stevningen.
2. Status Quo.
Si litt om nåværende situasjon. Hvordan barna har det i hverdagen. Barnehage og skolegang. Omgangskrets og familietilknytninger. Hvorfor er det best for barna å bo der de bor eller hvorfor er det best at de flytter.
3. Tilknytning.
Hvem har tilbrakt mest tid sammen med barna? Hvem føler barna seg mest knyttet til? Hvem oppdrar og hvem leker med barna? Hvem henter og bringer dem til barnehagen og hvordan var det de tidlige årene.
4. Best samlet foreldrekontakt.
Hvem av foreldrene er mest samarbeidsvillig? Retten gir ofte omsorgen til den av foreldrene som viser den beste samarbeidsevnen. Dette da en regner med at samvær lettere lar seg avvikle.
5. Barnas mening
Hvis barna har fylt 7 år skal de høres. Det bør sies litt om deres uttalte mening og eller deres modenhet mht hvilken vekt uttalelsene deres skal tillegges.
6. Samvær
I en stevning om bosted må også sies noe om samvær. Hvilken løsning er fornuftig? Er det usikkerhetsmomenter? Betingelser? Reiseavstand? Reisemåte? Overleveringsvansker?
7. Prosessuelle spørsmål
Bør det oppnevnes sakkyndig? Husk at det er vanlig å be om sakkyndig til forberedende møtet i stevningen, men at sakkyndig til å gjøre en full utredning gjerne kan utstå til etter man har hatt det saksforberedende møtet. Skriver du stevning selv avventer du å be om full utredning. Det er bl.a. et kostnadsspørsmål.
8. påstand
Et forslag til påstand er:
1. Barnas navn, fødselsdato, skal bo fast sammen med sin far/mor, navn.
2. Barnas navn, fødselsdato, skal ha samvær med sin far/mor, navn, fastsatt etter rettens skjønn.
3. Motpartens navn dømmes til å betale sakens omkostninger.
Skriv under med sted og dato.
Angi antall eksemplarer som sendes. Retten bør få tre eksemplarer. Dersom motparten har advokat sender du to eksemplarer til advokaten. Dersom motparten ikke har advokat sender du ett eksemplar til motparten.
Mange som kommer i en konflikt om hvor barna skal bo fast (hvem som skal ha den daglige omsorgen) eller om hvilken samværsløsning som skal praktiseres, ønsker å få belyst hvorfor forholdet tok slutt. Det er en grå sone hvorvidt årsaken til samlivsbruddet har betydning for hvilken løsning som vil være barnets beste eller om det bør være det. I den grad samlivsbruddet skyldes vold og oppførsel som er skadelig direkte og indirekte for barnet, er det klart at dette har betydning i saken. Samtidig kan en argumentere med at det ikke har betydning isolert sett, men at det må kunne tas til inntekt for hvilken personlighet en har med å gjøre og at det er lite trolig at en klarer å skille denne personligheten fra å være forelder.
Noen vil få gehør for argumentet at det er mulig å være en dårlig kjæreste / samboer / ektefelle, men en god far eller mor. Noen ganger er kjemien mellom de voksne blitt dårlig, mens man klarer å holde forholdet til barna separat og uten å vise de samme personlighetstrekkene. Utroskap er ofte årsaken til samlivsbrudd og jeg har opplevd flere ganger at dette er nevnt i stevningen eller tilsvaret. Jeg har derimot enda ikke opplevd at retten har vektlagt dette i sin vurdering av saken. Konklusjonen vil være at utroskap og andre årsaker til samlivsbruddet ikke av den grunn at det førte til samlivsbruddet har noen betydning. Dersom årsaken til bruddet isolert fra bruddet og i sammenheng med barnas beste er uheldig, så har det selvfølgelig en plass i den helhetsvurderingen som skal gjøres av retten.
Kravene for å få innvilget fri rettshjelp (både fri sakførsel og fritt rettsråd) er at man har en sakstype som etter rettshjelploven gir slik rett, men også i noen typer saker at man fyller kravene til inntekt og formue. I noen saker er det ikke slike krav (barnevernsaker får alle fri rettshjelp uansett). I barnefordelingssaker (saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar) er det et krav om at inntekten ikke overstiger 246.000 BRUTTO og formuen ikke overstiger 100.000 NETTO.
I dette innlegget er det NETTO formueskrav som skal ses nærmere på. De fleste personer som eier bolig eller leilighet har en del lån tilknyttet dette og er i en situasjon der den relativt lave ligningsverdien på boligen ikke gir en netto formue (formue etter fradrag.) I noen tilfeller er det boligen alene som gjør at en person ikke har krav på fri rettshjelp fordi den er gjeldfri og har en ligningsverdi over 100.000,- Spørsmålet blir da om det skal, bør og i praksis gjøres unntak for den verdi EGEN bolig representerer i vurderingen av om vilkårene er oppfylte.
I rettshjelploven § 11, 2. ledd heter det at:
“Søknad om fritt rettsråd kan innvilges til den som har inntekt og formue under bestemte grenser fastsatt av departementet, i følgende tilfeller…”
Fastsettelsen av grensene finner man i Forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1:
§ 1-1. Inntektsgrensen for fri rettshjelp er kr 246 000,- for enslige og kr 369 000,- for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Formuesgrensen for fri rettshjelp er kr 100 000,-.
i forskriften § 1-3 står det at det er netto formue som skal legges til grunn. Det fremgår ikke av loven eller forskriften hvorvidt det kan gjøres unntak for egen bolig ved beregningen av netto formue.
For å komme til bunns i unntaket må vi til stortingsmelding nr. 25 (1999-2000) hvor det i punkt 12.2.2. heter:
I mange tilfelle vil imidlertid ligningsverdi på bolig utgjøre en vesentlig del nettoformuen. Departementet har tidligere uttalt at formuesgrensen skal praktiseres slik at man ikke tar hensyn til ligningsverdien av boligen dersom den ikke skal realiseres uten å erstattes av en annen eid bolig. Det er i dag langt mer lønnsomt å eie bolig fremfor å leie og sånn sett er det en samfunnsmessig fordel at de som er i det laveste økonomiske sjiktet, men likevel eier bolig, ikke blir tvunget til å realisere boligen for å kunne betale rettshjelp. Det vil bare bidra til å forverre søkerens situasjon.
Kilden er kanskje ikke den tyngste, men det er blitt en utbredt praksis at det gjøres et slikt unntak. Å bryte med en slik praksis vil gjøre det uforutsigbart både for søkende til rettshjelp, men også til advokater som i første omgang innvilger eller rådgir på denne praksisbakgrunnen.
Siste kommentarer Barnefordeling