Barneloven - kommentarutgave
For alle som har særlig interesse for fagfeltet barnerett eller er interessert i juridiske spørsmål knyttet til barn er kommentarutgaven til barneloven, skrevet av Inge Lorange Backer et nødvendig eie. Boken tar for seg alle bestemmelsene i barneloven og går i dybden i alle lovens kapittel. Dette er det viktigste verktøyet i min praksis.
2. utgave er utgitt i 2008 av Universitetsforlaget.
Barneloven § 61 åpner for at man har opptil tre saksforberedende møter for tingretten. Navnet er noe misvisende da det er mer meklingsmøter når man har mer enn ett møte. For å ha en grunn til å ha flere møter så har man vanligvis en midlertidig avtale mellom partene som skal prøves ut.
Når du møter i det tredje saksforberendende møtet er det ofte forventet at man skal klare å få til en endelig avtale. Da har man hatt 2 perioder med prøveordning, med de tilpassninger som har vært naturlige. Klarer man ikke da å få til en endelig avtale blir det ikke flere saksforberedende møter og man går over til å planlegge hovedforhandlingen. Det blir da satt dato, antall dager, avtalt bruk av evt. sakkyndig osv.
Å kontakte en advokat er for mange en terskel som er vanskelig å komme over. Det oppleves av mange som en svært alvorlig avgjørelse og for de som ikke har fri rettshjelp oppleves det også som en dyr handling.
Min erfaring er at jo tidligere jeg som advokat i saker etter barneloven blir kontaktet, jo større mulighet har jeg til å påvirke det endelige resultatet til din fordel. Det er stor forskjell på hva jeg som advokat kan gjøre for deg om du kontakter meg etter det har gått galt i det første rettsmøtet eller om du tar kontakt og sier at du har bestilt time på familievernkontoret. Det vil kanskje virke som en konfliktskapenede handling å kontakte advokat allerede før du har inngått reelle forliksforhandlinger med den andre forelderen, men en god barnefordelingsadvokat skal hjelpe deg strategisk til å komme frem til en fornuftig løsning også på dette stadiet i en sak. Kanskje vil kontakt med en advokat allerede når samlivsbruddet synes uungåelig være utslagsgivende for et snarlig forlik i stedet for en lang prosess for retten. Vær også klar over at advokatråd på dette helt tidlige stadiet vil kunne påvirke hvordan du gjennomfører bruddet og at dette kanskje da skjer på en måte som er best for barna og da kanskje også din sak videre.
Således er det kun èn konklusjon på spørsmålet om når du skal kontakte en advokat; så tidlig som mulig. Dette betyr ikke at du ikke skal være kritisk til dit eget valg av advokat. Velg en advokat som du har en god dialog med og som viser innsyn i det du forteller om situasjonen. Velg en advokat som synes motivert ut fra barnets beste selv når dette noen ganger går på akkord med hva du føler er rettferdig. Kanskje fører dette til noen diskusjoner mellom deg og din advokat, men dette kan det bare komme gode ting ut av. Vær klar over at advokater har en lovfestet plikt etter barneloven til å undersøke mulighetene til forlik i saken på et hvert trinn av prosessen.
For mange foreldre er samarbeidet etter samlivsbruddet det vanskeligste. Det ligger ofte mange såre følelser i et samlivsbrudd og man skal overkomme sperrer for å ha en god dialog med eks partneren. Dersom partene har barn sammen kan det bli et spørsmål om manglende samarbeid er et godt nok argument for å forsøke å få foreldreansvaret alene.
I utgangspunktet vil dette ikke være nok. Dersom foreldrene tidligere har samarbeidet bra kan det bl.a. være grunn til å tro at problemene kan overkommes og at de igjen kan samarbeide til beste for felles barn.
Bufetat
Bufetat sine nettsider inneholder informasjon fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Etaten skriver selv at “Hovudoppgåva vår er å gje barn, unge og familiar som treng hjelp og støtte, tiltak med høg og riktig kvalitet i heile landet.”
Bufetat har flere arbeidsområder, bl.a. adopsjon, barnevern og familievern.
Siden har bl.a. en nyttig funksjon hvor du kan finne det familievernkontor eller barnevernskontor som arbeider med ditt distrikt.
Foreldreansvar, fast bosted og samvær. Dette er de tre begrepene du bør kjenne til i barneretten. Foreldreretten for de aller fleste barn i Norge delt.
Innholdet i foreldreretten følger av barneloven § 30:
§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.
Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.
Det eneste konkrete en lekperson kan dra ut av bestemmelsen er ansvaret for at barnet får en utdanning etter evne. Hva som ligger i plikten til å beskytte, oppdra osv er mer vagt.
Bestemmelsen gir ikke direkte svar på hvorfor det er viktig å ha del i foreldreansvaret, evt. hvorfor det i den konkrete situasjonen ikke er så viktig.
Noen praktiske eksempler på hvilke rettigheter og plikter som følger foreldreansvaret er:
- Religiøs oppdragelse: Barnets deltakelse i dåp og konfirmasjon.
- Medisinsk behandling: Samtykke til enkelte former for helsehjelp, vaksinasjon
- Det er likevel ett tilfelle som i praksis skiller seg ut mer enn noe annet. De gangene foreldreansvaret blir et tema er som regel når pass skal skaffes til barnet. Det er nødvendig med underskrift fra begge foreldrene dersom det skal utstedes vanlig pass. Nødpass er mulig på andre vilkår.
Det kan være greit å påpeke at en del lovgivning begrenser foreldrenes valgfrihet i utøvelsen av foreldreansvaret.
Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.
Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et “forhold” til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.
Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.
Veileder til barneloven (2004)
Du kan laste ned veilederen i PDF utgave her….
Hvordan en sak etter barneloven behandles i den enkelte tingretten varierer svært mye. Fra det eksemplariske (etter min mening er Sør-Trøndelag tingrett en av de mest profesjonelle) til det helt udugelige (jeg skal avstå fra å nevne tingrett og navn, men det finnes tingretter som ikke har den minste anelse hvordan saker etter barneloven bør behandles.)
Alle tingretter synes å innkalle til saksforberedende møter. Dette er en hovedregel som nesten aldri fravikes på tross av at bestemmelsen åpner for å unnlate det i flere saker enn hva som i praksis gjøres i dag. Konsekvensen er at det i saker som har versert lenge med et vedvarende høyt konfliktnivå feilaktig blir forsøkt meklet. Noen ganger er det behov for en avgjørelse i en sak som er vanskelig å leve med for alle involverte.
Som advokat som har ført barnefordelingssaker fra Kristiansand i sør til Vadsø i Nord, vil jeg gjerne fremheve noen av variasjonene jeg har opplevd:
- Noen tingretter, spesielt de som ligger lengre nord i landet, benytter i stor utstrekning sakkyndige (viktig for denne modellen) til å gå mellom partene som blir henvist til hvert sitt rom eller til å bytte på å være inne å snakke med sakkyndige i det rommet som anvendes. Min erfaring er at dersom det er en god sakkyndig så har denne modellen mye for seg. Konflikten tilspisser seg lite og det er lettere å være åpen med vanskelige meninger og påstander. Her kan en sakkyndig tillate seg å være veldig klar, også ettersom de fleste tingretter har en lav list for å bytte sakkyndig i overgangen fra saksforberedende møter til hovedforhandling. En slik lav list kan derfor bidra til at mange saker løser seg tidlig i prosessen. En ulempe med dette systemet er at det ofte fremstår som en “ansvarsfraskrivelse” fra dommeren som ønsker å bli hentet når alt er på plass for å føre enigheten inn i rettsboken. Dommeren risikerer ikke å gjøre seg inhabil, men jeg har opplevd at gjenstående punkter først løser seg når dommeren kommer inn i rommet. Igjen vil dette kunne avhenge av hvilken strategi sakkyndige legger.
- Noen tingretter mekler ikke hver for seg i det hele tatt. Min erfaring er at dette ofte gjelder de største tingrettene i landet. Her er man kanskje mer fokusert på at man skal bruke tiden fornuftig og ikke dra prosessen ut slik separate møter vil gjøre. Her holder man fellesmøte hvor partene i pauser kan snakke sammen med sine advokater før man går videre i prosessen. En fordel med denne løsningen er at man unngår misforståelser da disse kan løses momentant. Hvor man mekler separat vil det lett være mindre tema og små detaljer som ikke viderebringes eller som misforstås uten at de kan klares opp i raskt. Dommer og sakkyndig risikerer samtidig sjeldent at de inhabiliserer seg selv.
- Etter min mening vil det beste som regel være en mellomløsning hvor man har et fellesmøte først, hvor begge partene får lov å gjøre domstolen kjent med deres syn og personlighet, for så etterhvert gå hver for seg. Dette sikrer fordelene med begge ordningene uten at ulempene blir de samme. Dersom saken har et lavt konfliktnivå (veldig relativt) så vil jeg selv foretrekke at møtet er felles hele veien.
Jeg har tidligere skrevet litt om barns egne ønsker i saker etter barneloven. Det enkle utgangspunkt er at barn som har fylt 7 år skal høres før det tas en avgjørelse om fast bosted eller samvær. Ønsket til barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt. Lovbestemmelsen er barneloven § 31 og den gir ikke på noe tidspunkt hjemmel for at barn selv skal kunne bestemme situasjonen.
Mange foreldre kommer med utsagn om tidspunkt hvor barnet selv kan bestemme og hvor de da skal gå til sak eller ta opp spørsmål på nytt igjen. Det er selvfølgelig mulig at foreldrene seg imellom har avtalt at barnets mening ved en viss alder skal få avgjørende vekt, men det er ikke slik at dette er lovfestet. Det som derimot med en viss sikkerhet kan stadfestes er at barnets mening blir vektlagt mer og mer etter alder og modenhet.
Et annet spørsmål som ikke ofte blir berørt er høring av barn under 7 år. § 31, 1. ledd i barneloven åpner for at barn i alle aldre høres, men hvor det i 2. ledd settes som en saksbehandlingsgaranti at barn som har fylt 7 år skal høres. Det er en saksbehandlingsfeil om barnet på 7 år ikke har fått uttale seg, mens det kan være beklagelig i enkelte tilfeller at et barn på 6 år ikke har fått det. Min erfaring er at barn under 7 år nesten aldri høres og det er kanskje med rette at man ikke har dommersamtaler da. På den andre side vil det når saken har en oppnevnt sakkyndig være naturlig at barna i alle aldre blir hørt i den grad deres ønsker fremkommer gjennom den kommunikasjon som er naturlig.
Så hva om barnet ikke vil til den som skal ha samvær? Hva gjør man da? Det er svært vanskelig å finne balansegangen mellom når du har rett til å stoppe samværet og når du har en plikt til å medvirke til å gjennomføre et samvær du selv ikke tror barnet har godt av. Det er også lett å glemme at noen foreldre har hatt svært vonde episoder seg imellom og at de vanskelig klarer å fri seg fra tanken om at den andre også vil oppføre seg slik mot barnet.
Det jeg på generelt grunnlag kan si er at det skal svært mye til for at det er legitimt å stoppe samværet mellom far/mor og barn. Vanligvis kreves klare indikasjoner på vold eller andre overgrep før det fremstår tilrådelig med stansing. Foreldre som stanser samværet av grunner som er lite etterprøvbare risikerer i ytterste fall at barnet blir flyttet til samværsforelderen. Dette er en del av prinsippet “best mulig samlet foreldrekontakt” som kort fortalt kan oppsummeres med at den av foreldrene som samarbeider best og best legger tilrette for kontakt også med den andre, i de fleste tilfellene er best egnet til å ha den daglige omsorgen for barnet. Da den daglige omsorgen, eller fast bosted som det nå heter, innebærer en god del små og store avgjørelser i barnets liv, vil det være en trygghet for barnet at den som har omsorgen tar disse avgjørelsene motivert alene av barnets beste.
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).
Kapittel 4. Gjennomføring av psykisk helsevern
§ 4-5. Forbindelse med omverdenen
Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker.
Problemstillingen dreier seg om i hvilken utstrekning institusjoner har myndighet til å begrense pasienters samvær med egne barn når pasientene er underlagt tvungent psykisk helsevern.
Helsedirektoratet har i et brev av 16.10.2007 uttalt seg om tolkningen av § 4-5 og hvordan gjennomføring av samvær med barn skal skje.
Barneretten virker ofte å få en overfladisk behandling hos mange advokater. Dette til tross for at barneretten forvalter de viktigste verdiene av alle lovene. Mange advokater tar på seg saker etter barneloven svært sporadisk og har ikke satt seg tilstrekkelig inn i barneloven til at de kjenner barnelovens særlige prosessregler.
Jeg opplever regelmessig at advokater både fra små og store advokatfirmaer begjærer sin klient frifunnet i tilsvaret til tingretten. Barneloven § 58 har en egen bestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde i saker etter barneloven. § 58 i barneloven er lex specialis i forhold til bestemmelsene i tvisteloven om stevning og tilsvar. Det vil si at de går foran det som der fremgår skal være med i stevninger og tilsvar. Det er saksøktes tilkjennegivelse av den løsningen saksøkte mener er best for barnet som skal fremkomme av påstanden. Det vil være utiktig at en påstand om samvær av et visst omfang eller om hvor barnet skal bo fast, møtes med en påstand om frifinnelse. Dersom stevningen er slik den ofte utformes,vil den inneholde påstand om at barnet skal bo fast hos den ene. Da vil det naturlige tilsvaret være tilkjennegivning av hvor saksøkte mener barnet skal bo fast. Dersom det er enighet om dette spørsmålet er det ikke sannsynlig at det vil ende for retten. Det vises da spesielt til at partene plikter å mekle hos familievernkontoret før saken bringes inn til retten. Dette skal være gjort ikke mer enn 6 mnd i forveien for at stevning tas ut for tingrette.
Videre er det ofte slikat det er uenighet også om samværsomfanget, eller bare samværet. Noen stevninger og tilsvar vil spesifisere i påstanden akkurat hvor mye samvær en mener er riktig, mens de fleste vil gi uttrykk for at dette skal være opp til rettens skjønn, samtidig som det i stevningen eller tilsvaret redegjøres for hvilke momenter som i en slik vurdering bør være utslagsgivende.
Foreldreansvaret er mer sjeldent at gjøres til gjenstand for rettslig behandling. I dag er det vanlig at begge partene har del i foreldreansvaret, men at det i situasjoner hvor den ene har lite eller ingen kontakt med barnet så har bostedsforelderen dette alene.
Til slutt i påstanden er det vanlig å ha med et punkt om saksomkostninger. Dette punktet skrives på to forskjellige måter og er ofte et tema fra klientens side i samtaler med meg som advokat. Dersom man skriver at saksøker tilkjennes sakens omkostninger, er dette det samme som at man skriver at saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger. Begge formuleringene er vanlige og betyr at den andre betaler sakens omkosninger. Vær derimot forberedt på at det i de fleste saker etter barneloven kapittel 7 (fast bosted, samvær og foreldreansvar) har utviklet seg slik at partene må dekke sine egne saksomkostninger. Det forventes at det i neste oppdatering av barneloven vil komme klare føringer på dette med saksomkosninger som særregel foran tvistelovens regler, men fortsatt er det i prinsippet slik at den som får medhold fullt ut eller i det vesentligste skal ha sine omkostninger dekket av motparten. Retten, spesielt tingrettene, har en tendens til å legge til grunn at begge partene hadde grunn til at saken skulle behandles og/eller komme til et resultat som ligger et sted i mellom partenes påstander. For så å legge til grunn at partene dekker sine egne omkostninger. Da saker etter barneloven kapittel 7 ikke er underlagt fri rådighet vil dette spesielt være en naturlig løsning dersom resultatet ligger utenfor begge partenes vurdering av hva som er best for det aktuelle barnet.
Hensikten med en fødselsmelding er å være et grunnlag for folkeregisteret i registrering borgere, samt være et grunnlag for å få fastsatt farsskap eller hvem som skal betale underholdsbidrag. Barnekonvensjonen har i artikkel 7, nr. 1 en bestemmelse om at barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen. Det skal også gis fødselsmelding til medisinsk fødselsregister etter helsepersonelloven § 35, 4. ledd og helseregisterloven §§ 8 og 9.
Fødselsmeldingen sendes til folkeregistermyndigheten i mors bostedskommune. Dette kan gjøres elektronisk eller på fastsatt skjema. I hovedsak er det lege eller jordmor som besørger fødselsmeldingen. Dersom ingen lege eller jordmor bistår ved fødselen, er det mors ansvar at melding blir innsendt. Fødselsmelding inngis både for levendefødte og dødfødte barn. 28. svangerskapsuke settes i praksis som grense mellom abort og dødfødsel.
§ 1. Fødselsmelding.
Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.
Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.
Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.
I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.
Fra og med 01.01.10 er egenandelen for fritt rettsråd på kr. 890,- (opp fra 870,-) og for fri sakførsel maks 5 x 890,- (opp fra 5 x 870,-.) Det er fortsatt slik at det ikke betales mva på egenandelen. Advokatforeningen har lenge jobbet for at advokater ikke skal tjene mye dårligere på saker hvor det er fri rettshjelp. de fleste advokater har en timespris som er høyere enn hva staten betaler dersom saken går etter rettshjelpordningen. Økningen må i tillegg til inflasjonsjustering ses i lys av spriket mellom private satser (markedspris) og offenlige satser.
Etter barneloven § 55 kan kan en av foreldrene sende avtalen de har knyttet til felles barn til fylkesmannen og be om at avtalen gis tvangskraft etter barneloven § 65. Dette er en måte å gi en avtale samme tvangskraft som en avtale inngått i retten eller en dom. I tillegg til at avtalen (må fattes et enkeltvedtak) får samme tvangskraft etter § 65 vil også avtalen få posisjon etter barneloven § 64 ved at det må et “endringssøksmål” til for å endre avtalen.
Avtalen skal sendes til den fylkesmannen hvor barnet har sitt hjemting/verneting. Altså det fylket hvor barnet bor fast. Dersom fylkesmannen ikke fatter et slikt vedtak som begjært, kan dette klages inn til departementet.
Barneloven § 55
Vedtak om tvangskraft for avtaler
Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet.
Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.
Å reise med et barn til utlandet krever som regel at barnet har pass. Innenfor Norden vil det vanligvis være uproblematisk uten, men selv innenfor Schengen-området vil det fort oppstå problem dersom barnet ikke har pass. Utstedelse av pass til barn under 18 år reguleres av passloven § 4. Begge foreldrene må samtykke i utstedelse av pass dersom de har del i foreldreansvaret. Den som utsteder passet kontrollerer folkeregisteret før pass utstedes (passforskriften § 8.) Det er tilstrekkelig at en av foreldrene underskriver dersom den andre forelder har undertegnet en fullmakti som gir den ene forelder signaturrett alene.
Passloven § 4. Pass til umyndige
Til barn under 18 år utstedes ikke pass uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke. Pass kan likevel utstedes til barn med bare den ene av foreldrenes samtykke i tilfelle der vedkommende i henhold til barneloven har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den annens samtykke. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, skal samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten.
Til umyndiggjort utstedes ikke pass uten samtykke fra vergen.
Pass kan i særlige tilfeller utstedes til umyndige uten samtykke dersom det er åpenbart ubetenkelig.
Passforskriften § 8. Passutstedelse til barn under 18 år
Når det søkes om pass til barn under 18 år, må det legges frem legitimasjon, jf. § 7. Det vises for øvrig til § 1 tredje, fjerde og femte ledd. Opplysninger om hvem som har foreldreansvar skal bekreftes ved oppslag i folkeregisteret.
Er en annen person enn foreldrene verge, skal dennes stilling dokumenteres gjennom kopi av dom eller lignende.
Etter barneloven § 76 kan det fattes en midlertig avgjørelse i saker om barnebidrag. Den vanlige saksbehandlingstiden i saker om bidrag kan være lang og det er derfor noen ganger et behov for å få en midlertidig avgjørelse om bidrag frem til endelig avgjørelse. For noen blir dette svært viktig da bidraget er nødvendig for barnets underhold.
Som i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar kan det også om bidrag avsies midlertidig avgjørelse uten at sak er reist (terkselen er lavere her), men da slik at det blir satt en frist for å ta ut søksmål. Det vanlige vil nok være også her at man begjærer midlertidig avgjørelse samtidig som man begjærer en endelig avgjørelse.
Barneloven § 76. Førebels avgjerd i tilskotssaker.
Tilskotsfuten kan utan opphald fatsetje eit førebels tilskot. Hastar det, kan slik avgjerd takast utan at motparten får seie si meining.
Tilskotsfuten kan etter krav ta førebels avgjerd om å setje ned tilskot utan at motparten får seie si meining. Dette gjeld dersom tilskotsfuten finn det klårt at vilkåra for det er til stades.
Førebels avgjerd etter første og andre stykket gjeld frå og med den månaden kravet om fastsetjing eller endring vart sett fram. Slik avgjerd kan fullførast straks om ikkje anna er fastsett, og gjeld berre til det ligg føre ei endeleg avgjerd i saka.
Når tilskotssaka skal avgjerast av retten, gjeld paragrafen her på tilsvarande måte. Førebels tilskot skal fastsetjast av retten i orskurd.
Den som lar være å betale barnebidrag eller som unndrar seg å gjøre opp bidragsgjeld kan straffes med bot eller fengsel. Dette går fram av bidragsinnkrevingsloven av 2005
§ 33. Straffebestemmelser
Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å betale løpende bidrag eller bidragsgjeld som innkreves etter denne lov, selv om vedkommende har eller har hatt midler til å betale eller evne til å skaffe seg midler, straffes med bøter eller med fengsel i inntil seks måneder. Dette gjelder likevel ikke tilfeller der farskapet er omtvistet og bidrag innkreves før det foreligger rettskraftig dom i farskapssak.
Trekkpliktig som forsettlig eller uaktsomt unnlater å foreta trekk eller betale videre trukne beløp, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, straffes med bøter.
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer opplysningsplikten etter § 10, § 12 første ledd eller §§ 19 til 21 ved å unnlate å gi opplysninger eller gi uriktige opplysninger, straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder.
Overtredelser som nevnt i første til tredje ledd regnes som forseelser.
Foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak etter loven her er fem år.
Er det ingenting som heter. Mange søker på google, kvasir, bing og andre steder etter “samboerloven.” På min egen nettside www.advokatwulff.no er samboerloven et av de mest søkte ordene. Problemet er bare at det ikke finnes en samboerlov. Vi har samboere sine rettigheter spredt rundt i mange lover (arveloven har f.eks. nå regler om arv etter samboere når de har felles barn.) I tillegg har straffeloven bestemmelser om en samboers vitneplikt. Vi har lov om husstandfellesskap som nok er nær en samboerlov, men som samtidig bare regulerer et svært begrenset tema (rett til å overta en en bolig osv.)
Går det? Vel, svaret er sammensatt. Jeg tenker kort kommentere situasjonen hvor du har barn, men av en eller annen grunn ikke ønsker at barnet skal ha den arv loven ellers bestemmer at barnet skal ha.
Arvelovens bestemmelse er at barnets livsarv er minst 2/3 av avdødes formue. Foreligger ikke testament og det heller ikke er et ekteskap eller samboer som har arverett, så arver barnet alt. Dersom barnets foreldre er gift og avdøde har en formue mindre en 6 G så er det ektefellen som arver alt (kan i testament begrenses til 4 G). Arven kan “fryses” ved at fellesbarnet må akseptere uskifte. Særkullsbarn har andre rettigheter.
Mht død er det derfor bare 1/3 man kan “ta fra” barnet med de begrensningene som nevnt. Det man derimot kan gjøre er at man i levende livet gir bort det man eier. Dette omfattes ikke av arvelovens regler så sant gavene har en realitet. Det vil i korthet si at man ikke bare skal gi på papiret, men at råderetten faktisk går over på gavemottakeren (tinglyst skjøte, ansvarlig for avgifter osv).
På NAV sine nettsider finner du Foreldrepengeveilederen. NAV beskriver det slik at “Veilederen kan brukes av arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Den foretar en beregning av stønadsperioden din og en forenklet beregning av hva du får i foreldrepenger.”
En liten digresjon fra barnerettens kjerneområde, men likevel godt knyttet opp mot barns rettigheter, er barns rett til arv.
Arverettslige tema er i hovedsak samlet i arveloven av 1972.
Andre arverettslige regler er:
LOV 1964-06-19 nr 14: Lov om avgift på arv og visse gaver
LOV 1930-02-21 nr 00: Lov om skifte
Bestemmelsen i arveloven med størst betydning for barn er § 29:
§ 29. To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild.
Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.
Hovedpoenget i bestemmelsen er at foreldre er bundet til å overlate 2/3 til sine barn ved død. Det er ikke mulig å testamentere uten å ta hensyn til denne grensen. Man kan derfor bare testamentere over 1/3 av det man eier dersom man har barn. Å gjøre sine barn arveløs er derfor ikke så lett som man kanskje først kunne tro. Eneste måten å gjøre barn arveløs eller forfordele søsken er at disposisjonene skjer mens man lever. I levende livet kan man gi det man vil til hvem man vil. Den viktige begrensningen er at gaven må være reell. Dersom det gis et hus, men mottaker ikke får råderett eller noen forpliktelser før etter givers død, regnes det som en livsdisposisjon og pliktdelsbestemmelsen kommer inn. Man kan selvfølgelig forfordele ett barn ved at dette barnet testamenteres den frie 1/3.
Siste kommentarer Barnefordeling