Bevisførsel i saker om fast bosted og samvær kan for mange være en vanskelig sak. Det er for mange parter og noen advokater fristende å føre en rekke familiemedlemmer til parten sin som skal fortelle hvor god forelder den ene er og hvor dårlig forelder den andre er. Min erfaring er at retten legger svært begrenset vekt på familievitner. Selv kaller jeg dette pappegøyevitner. De gjengir og forsterker som regel bare det egen part allerede har sagt. Erfaringsmessig er det “objektive” vitner som har størst vekt. Det kan være helsesøster, lærere, barnevernet, barnehageansatte, psykologer, ruskonsulent, støttekontakt, avlastningshjem og andre som har god innsikt i familiens liv, men som ikke har noen egeninteresse i utfallet, som er mest fornuftig å føre som vitne.
Det man bør unngå er at man legger opp til en vitneførsel som skal snakke nedlatende om den andre parten. Man beveger seg da fort over i det usaklige og sjangsen for at man skader sin egen sak blir fort større enn at vitnene bidrar til et positivt resultat.
Etter tvisteloven § 23-1 plikter begge partene i saken å møte. Jeg har aldri opplevd at retten har fritatt en part fra å møte i en barnefordelingssak i retten med hjemmel i tvl. § 23-1 første ledd eller andre bestemmelser. Det kan selvfølgelig være at en part har gyldig fravær og kan fremskaffe legeattest. Forskjellen er at da utsettes saken, ikke at parten fritas for å møte som part. Dersom en part uteblir uten å ha gyldig fravær kan retten sørge for at parten blir hentet. Det står ikke direkte nevnt i bestemmelsen, men det er antatt at retten kan søke bistand hos politiet for avhenting.
Rettsapparatet (domstolene) er et ukjent sted for de fleste. Mange kommer aldri i kontakt med domstolene og vet ingenting om hva de kan forvente. Noen har kanskje vært vitne i en straffesak og andre i en sivil sak. For de som har sett på eller vitnet i en straffesak så har de sett at det er 3 dommere i tingretten og at det er 7 dommere i lagmannsretten (unntak ved straffeutmålingsanke, tilståelsesdom osv.) I sivile saker derimot er det vanlige at man har 1 dommer i tingretten og 3 dommere i lagmannsretten. Ingen av dommerne er lekmenn (vanlige folk) slik som flertallet er i straffesaker.
Det er derimot mulig å kreve at det skal være fagkyndige meddommere i sivile saker. Selv opplever jeg ikke at det i barnefordelingssaker blir benyttet fagkyndige meddommere. Dette skyldes nok i stor utstrekning at dersom det er vanskelige fagspørsmål så oppnevnes ofte en sakkyndig. Kanskje hadde det vært en større trygghet for partene dersom man i større grad benyttet fagkyndige meddommere da det ville blitt 2 fagdommere og spesielt psykologer har en tendens til å ha avvikende meninger og konklusjoner.
NOUen setter fokus på bedre samhandling mellom barnevernet, helse- og omsorgstjenester, barnehager og skoler, justissektoren og øvrige tjenesteområder som NAV-kontorene, utekontakter, familievernkontorer.
Av utvalgets mandat fremgår:
Bakgrunn
Barn og unge med store og sammensatte problemer har behov for hjelp fra flere tjenester. Noen barn opplever å bli skjøvet fra tjeneste til tjeneste, der ingen tar ansvar. Andre får hjelp fra flere instanser, men hjelpen er ikke koordinert. Behovet for et helhetlig tilbud til barn og unge i kommunene er derfor stort.
Både 1. og 2. linjetjenesten gir hjelp til utsatte barn og unge. Tradisjonelt har 2. linjetjenesten mer spesialisert kompetanse og ekspertise og kan gi råd og veiledning til det kommunale tjenesteapparatet. Forskning har vist at for eksempel kulturforskjeller, motstridende målekriterier, samt skjev maktbalanse i de ulike tjenestene, kan hindre samarbeid. For å gi helhetlig og koordinert hjelp tidlig nok må det utvikles et bedre samarbeid mellom tjenestene, både på statlig og kommunalt nivå.
Ved kongelig resolusjon av 29. juni 2007 ble det oppnevnt et utvalg som skal se på hvordan en kan få til bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov (Midtlyng-utvalget). Utvalgene har i noen grad overlappende mandat. Utvalgene må derfor være i kontakt med hverandre underveis i prosessen.
Utvalget må holde seg løpende orientert om annet relevant pågående arbeid i departementene.
Hovedmålsetting
Tidlig innsats overfor utsatte barn og familier er av stor betydning for å gi barn stabile og trygge rammer for utvikling og vekst. Departementene har derfor som mål at barn og unge skal få helhetlig og koordinert hjelp til rett tid. Tiltak bør ligge på et lavest mulig nivå.
Gjennom utredningen skal det foretas en grundig vurdering av mulighetene for et systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunale og statlige tjenester 1 som gir hjelp til utsatte barn og deres foreldre. Utredningen skal ta for seg alle sentrale områder innenfor samordning og samarbeid. Følgende prinsipp fra regjeringens strategi for fornying av offentlig sektor skal ligge til grunn for utvalgets arbeid: «Betre organisatorisk samordning skal sikre at dei som treng eit meir omfattande og samansett velferdstilbod, får ein enklare kvardag».
Områder som skal vurderes
1.Gjennomgå dagens muligheter for og krav til samarbeid og samordning både mellom kommunale tjenester og mellom kommunale og statlige tjenester.
2.Vurdere hvordan tjenestene kan organiseres på en måte som gjør at barn og foreldre opplever at det er «en dør inn» når de trenger hjelp fra flere tjenester. Utvalget skal vurdere strukturer utover dagens organisering.
•Hvordan kan samarbeidet organiseres for at en instans skal ha koordineringsansvaret
•Hvordan oppnå forankring av forpliktende samarbeid både på politisk og administrativt nivå
•Hvordan kan samarbeid og samordning ivaretas i små kommuner.
3.Vurdere hvordan plikten til samarbeid kan nedfelles i lovverket og hvordan de ulike lovene må harmoniseres på dette området.
4.Gjennomgå dagens lov- og regelverk på området, herunder spørsmålet om hvordan taushetsplikten praktiseres.
•Foreslå eventuelle lovendringer i tråd med hovedmålsettingen
5.Gjennomgå rutiner og eventuelle økonomiske hindringer for samarbeid
•Foreslå eventuelle endringer
6.Vurdere økonomiske og administrative konsekvenser for utvalgets tilrådinger. Minst ett av endringsforslagene skal bygge på forutsetningen om uendret eller redusert bruk av ressurser.
Saker etter barneloven er underlagt en del særlige bestemmelser som avviker fra andre sivile saker. Den generelle regelen (utgangspunktet) i tvisteloven er at man skal stevne saken inn for den tingrett (hjemting / verneting) som saksøkte hører til. som regel der personen er folkeregistrert. Saker etter barneloven (saker om fast boste, samær og foreldreansvar) skal anlegges ved barnets verneting. Det vil si at i saker hvor f.eks bostedsforelderen og samværsforelderen bor i forskjellige verneting, så skal saken gå for bostedsforelderens verneting selv om det er samværsforelderen som blir saksøkt.
§ 57. Kvar sak skal reisast
Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.
For å finne domstolen du leter etter kan du søke hos domstol.no
Mekling etter barneloven § 51 skjer som oftest på familievernkontoret. I disse tilfellene er taushetsplikten lovpålagt i lov om familievernkontorer § 5, første ledd:
§ 5. Taushetsplikt
Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23 med mindre noe annet fremgår av loven her.
Overtredelse av taushetsplikt etter denne bestemmelsen kan straffes etter straffeloven § 121.
Mekling må ikke skje på familievernkontoret da ikke alle kommuner har familievernkontor. Mekling kan da i stedet skje for en annen godkjent mekler. Det kan derfor være greit at barneloven har en egen bestemmelse om taushetsplikt som fanger opp alt av meklere etter barneloven:
§ 50. Teieplikt
Den som meklar etter § 51 og § 61 første stykket nr. 2 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjeld tilsvarande.
Den som gjer teneste etter § 61 første stykket nr. 1, 3, 4 eller 7 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Han kan utan hinder av teieplikta gje oppdragsgjevar dei opplysningar han har fått i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjeld tilsvarande.
Den som gjer tjeneste etter § 61 første stykket nr. 5 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Retten kan oppheve teieplikta etter krav frå advokaten eller representanten.
Barnelovens bestemmelse om stevning og tilsvar sier ingenting om vitneførsel.
Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar
Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.
Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.
Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.
Saksanlegget må derfor suppleres av tvistelovens bestemmelser. Det er tvistelovens § 9-2 (stevning) og § 9-3 (tilsvar) som direkte supplerer barnelovens § 58, men tvisteloven har flere bestemmelser som regulerer vitneførselen.
Tvisteloven § 21-6. Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.
Det det ofte syndes mot er at man skal opplyse “hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset.” De fleste advokater skriver bare navn og adresse på vitnene og hvilken relasjon de har til sin part eller motparten. Kontrakdiksjon (et begrep som betyr at man skal ha muligheten til å forberede et forsvar og komme med motargumenter eller motbevis) blir ofte ikke godt ivaretatt når denne bestemmelsen så ofte ikke blir fulgt. Spesielt vanskelig er det når nye bevis tillates ført på kort varsel. Den skjeve praksisen som har utviklet seg kunne vært strammet inn ved at retten strengere praktiserer at ingen nye bevis tillates når det er 14 dager igjen til dagen for hovedforhandlingen.
Få kjenner til at det er en lov som heter “Husstandsfellesskapsloven” eller Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører, som er det fulle navnet på loven som er fra 1991.
Loven har bare 5 paragrafer, hvorav § 3 er av særlig betydning også i forhold til problemstillinger som oppstår i barneretten. Bestemmelsens ordlyd er:
§ 3. Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:
1. rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn,
2. rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til,
3. rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, og
4. rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.
Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.
Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.
Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven §§ 69 første ledd og annet ledd annet punktum og 70 annet og fjerde ledd og skifteloven § 125 tilsvarende.
————————————————————————————————-
Særlige grunner vil ofte være knyttet til hvem av partene som får omsorgen for barna. I praksis kan denne bestemmelsen benyttes av den som barna skal bo fast sammen med til å overta leiekontrakten eller kjøpe eiendommen som partene i fellesskap har bebodd. Det er ikke slik at retten er vederlagsfri i alle tilfeller, men gir parten som har særlige grunner en fortrinnsrett selv om eiendommen i sin helhet i utgangspunktet tilhører den andre. Andre mulige "særlige grunner" kan være en handicap-tilpasset bolig vil nok kunne kreves overtatt av den i forholdet som har behov for slik tilpasning.
Siste kommentarer Barnefordeling