Følg Advokat Christian Wulff Hansen som skriver dennne bloggen på Twitter: @advokat_wulff (#243 696 901)
Mange saker starter i forbindelse med samlivsbruddet (noen tar kontakt lenge før og andre samarbeider en stund før de tar kontakt med advokat.) I flere tilfeller har partene vanskelig for å holde en sivilisert tone. De har vanskelig for å holde seg til praktisk informasjon og de har vanskelig for å unnlate å slenge ukvemsord om den andre og den andres familie. I slike perioder er det ofte godt å ha en advokat som du kan forholde deg til. En advokat i en slik situasjon skal være ditt skjold og din sil. Du kan be den andre parten om å ta kontakt med din advokat og du kan svare at dette vil min advokat kontakte deg om.
En mor som tar livet av sitt barn det første døgnet etter fødselen straffes hun mye mildere enn andre som tar menneskeliv. Drap etter § 233 har ellers en minstestraff på 6 år. Det er kanskje ikke akkurat barnerett, men at mødre i døgnet etter fødselen strafferettslig behandles annerledes er interessant.
Straffeloven § 234. Er forbrytelse som nevnt i § 233 forøvet av en mor mot hennes eget barn under fødselen eller innen et døgn efter denne, straffes hun med fengsel fra 1 inntil 8 år.
Under særdeles skjærpende Omstændigheder kan Fengsel indtil 12 Aar anvendes.
Forsøg kan lades straffrit, saafremt Barnet ikke er tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred.
En mor som forlater sitt barn i en hjelpeløs tilstand det første døgnet etter fødselen straffes også mildere enn andre som gjør en tilsvarende forbrytelse.
Straffeloven § 244. En mor som innen et døgn etter fødselen forøver en forbrytelse som nevnt i §§ 242 eller 243 mot sitt eget barn, straffes ikke i noe tilfelle strengere enn bestemt i § 234.
Er ikke Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred forvoldt, kan Forbrydelsen lades straffri.
Det fremgår av § 7 i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.
§ 7. Plikt til å møte til mekling
Foreldrene plikter å møte samtidig for mekler. Mekler kan i særlige tilfeller gi tillatelse til at en eller begge foreldre møter sammen med fullmektig. Hvis sterke grunner taler for det, kan mekler bestemme at det skal mekles for foreldrene separat.
En forelder plikter likevel ikke å møte dersom tvingende grunner er til hinder for det, f.eks. alvorlig sykdom. Mekler avgjør hvorvidt tvingende grunner foreligger. Er parten som ikke har begjært mekling, bosatt i utlandet, kreves ikke mekling for denne forelderen. Der begge foreldre eller den som begjærer mekling bor i utlandet, kan Barne-, ungdoms- og familieetaten i særlige tilfeller gi unntak fra møteplikten. Det er ikke meklingsplikt etter samboerbrudd hvis en eller begge av foreldrene er bosatt i utlandet ved samlivsbruddet.
Konsekvensen av ikke å møte til mekling er ikke dramatisk. § 8 i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.
§ 8. Meklingsattest
Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre. Dersom den ene av foreldrene ikke har møtt fram, skal hun eller han ikke få meklingsattest. Ved separat mekling utstedes meklingsattest etter at begge foreldrene har meklet.
Mekler kan utstede meklingsattest dersom fraværsgrunnen ikke har opphørt innen rimelig tid, jf. § 6 andre ledd.
Det skal framgå av meklingsattesten hvem som har vært mekler og dato for utstedelse av attesten.
Det skal framgå av meklingsattesten hvis bare den ene forelderen har møtt til mekling.
Meklingsattesten er gyldig i seks måneder.
Da konsekvensen er at meklingsattest ikke utstedes går det som regel bare ut over den parten som ønsker attest dersom han eller hun ikke møter. Sagt på en annen måte, dersom du har behov for en meklingsattest for å ta saken videre etter barneloven vil du få det selv om motparten ikke møter hvis du er den som innkaller til mekling.
Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver av 2006 inneholder en god del av de retningslinjer barnehager følger i sin drift. En viktig bestemmelse som de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere blir berørt av er forskriftens pkt. 4.1 om Planlegging i barnehagen. Såkalte planleggingsdager kjenner de fleste til.
Punkt 4.1.
God planlegging kan bidra til en gjennomtenkt og hensiktsmessig bruk av barnehagens menneskelige og materielle ressurser, samt nærmiljø og naturområder. Planlegging av barnehagens fysiske utforming, organisering, innhold og prosesser må gjøres med utgangspunkt i barnehagens overordnede mål, som er gitt i barnehageloven og utdypet i rammeplanen. Planleggingen må baseres på kunnskap om barns utvikling og læring individuelt og i gruppe, observasjon, dokumentasjon, refleksjon og systematisk vurdering og på samtaler med barn og foreldre.
Alle barnehager skal utarbeide en årsplan. Den enkelte barnehage avgjør i hvilken grad det i tillegg bør utformes planer for kortere perioder. Barnehagen kan også ha behov for en langtidsplan for å sikre progresjon og sammenheng i barns læring og opplevelser gjennom hele barnehageoppholdet. Også organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling for personalet må ses i et lengre perspektiv. Barnehagens planer bør ses i sammenheng med kommunal planlegging av barnehagesektoren og av barns oppvekstmiljø.
Årsplanen har flere funksjoner: - Arbeidsredskap for barnehagens personale for å styre virksomheten i en bevisst og uttalt retning
- Utgangspunkt for foreldrenes mulighet til å kunne påvirke innholdet i barnehagen
- Grunnlag for kommunens tilsyn med barnehagen
- Informasjon om barnehagens pedagogiske arbeid til eier, politikere, kommune, barnehagens samarbeidsparter og andre interesserte.
Årsplanen skal inneholde informasjon om hvordan barnehagen vil arbeide med omsorg, oppdragelse, lek og læring for å sikre barn gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barns hjem. Planen må gi informasjon om hvordan barnehagelovens bestemmelser om innhold skal følges opp, dokumenteres og vurderes. Markeringen av lokale kulturbegivenheter bør også nedfelles i planen. I barnehager for samiske barn i samiske distrikt bør den samiske årstidskalenderen legges til grunn for arbeidet. Planer for barns overgang fra barnehage til skole må også nedfelles i barnehagens årsplan.
Årsplanen må konkretisere barnehagens arbeid med å legge til rette for barns medvirkning. Barn kan delta i planleggingsarbeidet med direkte innspill i samtaler om hva de liker å foreta seg i barnehagen og ved at de uttrykker seg på andre måter. Årsplanen skal fastsettes av barnehagens samarbeidsutvalg. Foreldrene må gis mulighet til å delta aktivt i planlegging av barnehagens innhold. Spørsmål om innhold og prioriteringer må drøftes i foreldrerådet og i samarbeidsutvalget. Det er viktig å legge opp til en drøfting med foreldrene om hva de ønsker å medvirke i og på hvilke måter. Styreren har det faglige ansvaret for årsplanens innhold.
Visste du at det finnes en ferielov? En lov som regulerer rett til ferie og dens lengde? Ikke alle kjenner denne loven og den har betydning like mye for de som har barn som de som ikke har det. Det er nært nok barneretten til at jeg velger å skrive litt om den. Særlig aktuell blir den i disse dager når barnas ferie skal koordineres med bosteds- og samværsforelderen.
LOV 1988-04-29 nr 21: Lov om ferie (ferieloven) kan du lese ved å trykke på linken.
For mange er feriens lengde et tema. Etter § 5 er utgangspunktet at en arbeidstaker har rett på 25 virkedager. Dette tilsvarer 5 uker. At man ikke har opptjent rett til feriepenger betyr ikke at man ikke har rett til ferie, men da uten betaling.
I ferieloven § 7 kan du lese at “Arbeidstaker kan kreve at hovedferie som omfatter 18 virkedager gis i hovedferieperioden 1 juni – 30 september.”
Retten til feriepenger og hvordan disse utregnes følger av ferieloven § 10. Her er utgangspunktet at “Arbeidstaker har rett til feriepenger fra arbeidsgiver med 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget.”
Når det gjelder utbetaling av feriepenger sier ferieloven § 11 at “Feriepenger som er opptjent hos arbeidsgiver det foregående opptjeningsår, utbetales siste vanlige lønningsdag før ferien. Arbeidstaker kan likevel kreve at feriepengene utbetales senest 1 uke før ferien tar til.”
Advokatfirmaet Wulff AS ligger midt i Norge og jobber med saker etter barneloven og barnevernloven over hele Norge.
Advokatfirmaet Wulff består av to jurister: Christian Wulff Hansen og Janne Rebecca Fjelnseth.
Barneretten er spesiell og krever spesiell kunnskap om prosessregler og delvis også til psykologi. Den erfaring Advokatfirmaet Wulff har på rettsområdet barnerett gir våre klienter en trygghet på at de rådene de får er velfunderte selv når det ikke er hva de ønsker å høre.
På grunn av stor pågang av klienter og mange av ukens dager i retten, er det lettest å nå våre jurister ved å sende en e-post med problemstillingen i din barnerettsak og med nødvendig kontaktdetaljer (telefon, epost, navn og by.) Dersom du ønsker å kontakte Advokatfirmaet Wulff i anledning en barnesak benyttes e-post: christian@advokatwulff.no
Det skjer. Det har skjedd noen ganger i min praksis. Noen ganger får den ene parten kalde føtter rett før saken skal behandles for alvor, med hovedforhandling, med vitner, med skittentøysvask som er ubehagelig. Ikke alle klarer tanken på at de skal møte sin eks, barnas mor eller far, i slike tøffe omstendigheter. Rett nok melder de fleste tilbake til meg etter en sak at det langt fra var så ille som de hadde forestilt seg, men det vet de ikke på forhånd. Selv om jeg sier det til dem.
Når en part bestemmer seg for å trekke saken så er det to (tre) mulige fremgangsmåter. Den ene er å skrive et prosesskriv til retten hvor man trekker saken. Den andre er at man inngår et forlik gjennom å gi etter (tre sier jeg siden man kan inngå forliket utenomrettslig og som rettsforlik.) Har konfliktnivået vært høyt ville jeg foretrukket rettsforlik i valget av forlik, da man får tvangskraftreglene i bl. § 65 med. Vær klar over at dersom man velger å trekke saken (kanskje nekter den andre parten å inngå forlik), så er den store forskjellen saksomkostninger. Det er vanlig i forlik at partene dekker egne omkostninger. Det skjer at man er enig om alt annet enn kostnader og lar bare kostnadene være opp til retten å avgjøre, men dette er ikke hovedregelen. Dersom man trekker saken så gir man for det første opp sitt krav. Da gir man den andre parten medhold i sin påstand. I tillegg så følger det av tvisteloven § 18-4 at dersom det er lagt ned påstand om at den andre skal betale sakens omkostninger, så er dette også et krav som skal innfris. Dersom kravet ikke skal oppgis må motparten samtykke i at det ikke får en slik virkning.
§ 18-4. Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten
a) samtykker i dette,
b) ikke har inngitt tilsvar, eller
c) har påstått behandlingen av kravet avvist.
(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.
De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?
At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.
Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.
Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.
Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.
Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.
Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.
Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?
Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha “medhold” i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?
Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.
Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte “delt fast bosted.”
Ikke helt sjeldent kommer det opp spørsmål om hviklet land sitt regelsett som skal gjelde i en barnefordelingskonflikt. Det er i dag vanlig at nordmenn har barn med personer som bor i andre land eller som på annen måte har tilknytning til andre land enn til Norge. § 82 i barneloven regulerer når en sak om foreldreansvar eller samværsrett kan hånderes av Norske domstoler eller styresmakter.
§ 82. Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.
Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen
a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.
Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.
De mest praktiske tilfellene jeg som advokat har vært med på er hvor en forelder som har foreldreansvaret alene er i en flytteprosess til utlandet. Kanskje har hun/han tatt opphold i Spania nylig og meldt barnet inn på skole der. Dette er noe som tidvis skjer også når barnevernet har fattet interesse for familieforholdet.
Her kan man være avhengig av tidlig nok informasjon dersom man ikke har fått saken avgjort tidligere i Norge. Men andre ledd i bestemmelsen blir da ofte den laveste terskelen for å få saken inn for norske domstoler. I det tenkte tilfellet vil barnet før eller senere besøke familie og slekt i Norge. Som regel sammen med omsorgsforelderen. Det er da mulig å be retten i Norge om en midlertidig avgjørelse basert på at barnet for tiden (f.eks sommerferie eller juleferie) har opphold i Norge.
I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”
Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.
Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.
En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:
“Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”
Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er “forbode”? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.
Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.
NAV har en bidragsveileder på sine nettsider. Veilederen ber deg om å fylle ut relevant informasjon og hjelper deg på veg. Veilederen er bare en pekepinn og ikke en nøyaktig utregning. Det kan være nyttig først å lese om vilkårene og hjelpesiden til veilederen. Faktorene som skal hensyntas kan du lese mer om her… Her kan du bl.a. lese at “Deling av reiseutgifter i forbindelse med samvær mellom samværsforelderen og barnet er et forhold mellom foreldrene, og er ikke med i denne beregningen.”
Foreldre står uansett helt fritt til å avtale det som passer partenes økonomi og situasjon forøvrig. Bare dersom partene ikke blir enige vil en fastsettelse av NAV være nødvendig. Jeg anbefaler ikke bruk av advokat til dette formålet.
Territorialprinsippet, domisilprinsippet og nedstamningsprinsippet er betegnelsen på prinsipper som i land rundt i verden bestemmer hvilket statsborgerskap man får ved fødsel.
Territorialprinsippet
Dersom du fødes i landet så har du rett til statsborgerskap i dette landet. Et eksempel på et slikt land er USA.
Nedstammingsprinsippet
Den som fødes får det samme statsborgerskap som sine foreldre. Et eksempel på et slik land er Norge.
Domisilprinsippet
Selv om du fødes i et land, kan barnet få statsborgerskap i det landet foreldrene er bostedsregistrert i.
Norge har også et snev av territorialprinsippet hva gjelder hittebarn.
Statsborgerloven § 4. Erverv ved fødsel
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.
Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger inntil annet legges til grunn.
Norske statsborgere kan bare ha ett statsborgerskap. De som søker om statsborgerskap i andre land kan derfor miste sitt Norske statsborgerskap. Loven er utformet slik at bare aktive handlinger fører til tap. Det vil derfor være noen borgere som har rett til to statsborgerskap som de får ved fødselen. Eks. et barn fødes i USA av foreldre med norsk statsborgerskap.
Barnerettsbloggen har et eget forum for folk som er interessert i spørsmål knyttet til samvær, bosted og foreldreansvar.
Ved å trykke på denne linken kan du lese andres diskusjoner eller delta selv.
1. juli 2010 får barneloven § 42 et nytt første ledd.
§ 42 første ledd skal lyde:
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Som så mange andre bestemmelser i barneloven så sier bestemmelsen noe om hva som er tillatt eller ikke, men den sier ikke noe om konsekvensen av at det ikke varsles. Hva hvis det varsles fire uker i forveien? Hva om det ikke varsles i det hele tatt? Er det slik at da vil samværsforelderen automatisk få medhold i en sak om at barnet skal flytte tilbake?
For å få svar på dette må en se nærmere på hva forarbeidene sier om bestemmelsen.
Lovutvalget sier på side 56 at “Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap.”
Lovutvalget pekte på to mulige løsninger på problemstillingen. Enten kunne man la avgjørelsen være knyttet til foreldreansvaret slik det er med flytting til utlandet eller så kunne man ilegge en varslingsplikt.
Lovutvalget påpeker videre at “Det fremstår for utvalget som klart at varslingsplikten må innebære en realitet, i den forstand at det ikke bør være uten konsekvenser å bryte denne.”
“Man kunne tenke seg at overtredelse av varslingsplikten kunne tillegges vekt i en etterfølgende sak om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast eller – som det meste ekstreme alternativ – medføre en automatisk plikt for forelderen til å sørge for at barnet flytter tilbake. En slik reaksjon vil imidlertid kunne medføre et utfall av saken som er i strid med bar-nets beste. Barnets beste må alltid være det avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes hand-linger og oppførsel, og det er ikke sikkert at en reversering av flyttingen og et nytt miljøskifte er til beste for barnet. Økonomiske sanksjoner, for eksempel i form av bortfall av barnetrygd, vil også kunne ramme barnet.”
Flertallet i lovutvalget anbefalte at flytting innenlands skulle følge samme modell som å flytte til utlandet. At man var avhengig av samtykke. Dette har ikke lovgiver fulgt opp.
Det fremgår av Ot.prp. 104 2008-2009 at:
Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen
i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen
i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting
lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett,
Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen
(AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa
ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen
(FO), Juridisk rådgivning for kvinner
(JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk
kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies
Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flyttinginnenlands.
Motstanderne mot å gjøre dette til en del av foreldreansvaret (ot.prp):
“Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte.”
Stortinget valgte i stede å følge den danske modellen med varslingsplikt minst 6 uker før.
Den danske bestemmelsen i Forældreansvarsloven:
§ 18. En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.
Lovutvalget foreslår konsekvenser:
“Dersom retten finner at flytting ikke tjener barnets interesse, skal det treffes avgjørelse om at flytting ikke skal kunne skje.”
“Mindretallet antar at det ikke vil være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt, for eksempel at barnet i slike situasjoner automatisk skal få fast bosted hos den andre forelder. At en forelder opptrer i strid med varslingsplikten og dermed setter sine egne interesser foran barnets, vil imidlertid være et forhold som er relevant ved vurderingen av hvor barnet skal ha fast bosted.”
Det blir domstolene som må tolke loven og dens konsekvenser. Dersom man skal kunne avgjøre at flytting ikke skjer så er det et signal til den som vil flytte at det er bedre å bryte varslingsplikten slik at man kanskje senker risikoen for at retten kommer til at man må bli boende.
Forøvrig sier lovutvalget i NOU 2008:9 på side 56 at “Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.” Jeg kan ikke se at bestemmelsen levner rom for noen slik høyde og at hensiktsmessigheten av utelatt varsling må prøves av retten.
Jeg kan ikke oppsummere lovendringens praktiske virkning slik jeg ser det annerledes enn at den ikke innebærer mer enn en oppfordring til å varsle den andre forelder for å unngå at det å bare flytte kan bli en av mange momenter i en senere avveining. Jeg tror bestemmelsen ikke vil ha særlig stor praktisk betydning da de fleste flyttetilfeller jeg har vært involvert i som prosessfullmektig har gjennomgått en lengre prosess hvor skoler, barnehage osv informeres tidlig og at den andre forelder direkte eller indirekte kjenner til realitetene i god tid. Jeg råder dessuten mine klienter allerede til å varsle i god tid (med unntak av alvorlige overgrep o.l.) Allerede i dag sliter domstolene med hvordan de skal vektlegge at en forelder tar seg til rette opp mot at barnet ikke skal flyttes nok en gang ved å flytte barnet tilbake.
Her kan du laste ned det skjemaet du trenger for å avtale om en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene eller om foreldreansvaret skal være felles. Skjemaet sende så inn til folkeregisteret.
Last ned skjemaet for foreldreansvar her…
Er du usikker på hva det innebærer å ha del i foreldreansvaret? Barneloven § 30 regulerer innholdet:
§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.
Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.
Følger av å ha foreldreansvar følger også direkte av andre bestemmelse som f.eks. § 40:
§ 40. Flytting med barnet til utlandet.
Har den eine av foreldra foreldreansvaret åleine, kan den andre ikkje setje seg imot at barnet flyttar ut av landet. Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte til utlandet.
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med, må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort.
Audun Lysbakken er statsråd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Han overtok 20. oktober 2009 ledelsen av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Et sentralt spørsmål for alle bør være hvilke kvalifikasjoner statsrådene har for å styre de departement de er satt til å styre. Justisministeren er jurist, det er bra. At forsvarsministeren ikke har vært i militæret eller at helseministeren tidligere var forsvarsminister er noe mer spesielt. I denne bloggen tenkte jeg det var interessant å se på hva slags kvalifiksasjoner Barnas minister fra SV har.
CVen som ligger på regjeringens nettsider ser slik ut:
Stortingsperioder
2001 – 2005 Representant for Hordaland
Medlemskap i stortingskomiteer
2001 – 2005 Finanskomiteen, medlem
Valgkomiteen, varamedlem
Utdanning
1993 – 1996 Bergens Handelsgymnasium, allmennfag
1996 – 1998 Universitetet i Bergen, grunnfag i fransk og sammenlignende politikk
Verv
2008 – 2009 Leder SVs programkomité
2005 – Nestleder SV
2000 – 2002 Nestleder Sosialistisk Ungdom
1998 – 2000 Leder i Hordaland SU
1996 – 1998 Medlem i styret i Bergen SV
Yrkeserfaring
2000 – 2001 Klassekampen, journalist
1999 – 2000 Norsk Økologisk Landbrukslag, sivilarbeider
Offentlige verv
2007 – 2008 Medlem Mannspanelet
2006 – 2008 Medlem utviklingsutvalget
1999 – 2000 Meldem representanskapet for Stor-Bergen Boligbyggerlag
1999 – 2000 Medlem representantskapet for Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap
1999 – 2000 Medlem Bergen bystyre
Jeg stiller meg noe undrende til om eneste yrkesmessige bakgrunn som journalist i Klassekampen i 1 år og sivilarbeider i Norsk Økologisk Landbrukslag i 1 år kvalifiserer til å våke over barnas departement. Kanskje ville en person med psykologfaglig bakgrunn vært å foretrekke i stedet for å ha steget i de rette partigrader i det rette tempoet?
Familievernkontoret i flere distrikter opererer med et skille mellom meklingsmøter og samtaletimer. Jeg har et inntrykk av at familievernkontoret ikke har klart for seg alltid hva lovreglene bestemmer skal gi rett til meklingsattest og hva som må regnes som samtaler og rådgivning. Jeg opplever klienter som etter flere møter på familievernkontoret får beskjed om at de har ikke vært til mekling men til samtaletimer. Har de likevel krav på meklingsattest? For å besvare dette må man se nærmere på hva som gir rett til meklingsattest og se bort fra hva familievernkontoret velger formelt å kalle møtene.
“Målet med meklingen er at foreldrene kommer fram til en skriftlig avtale, og mekler skal hjelpe foreldrene med dette.” Dette fremgår av Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 1. Ordlyden i forskriften tilsier at dersom mekler bistår partene i å forsøke å fremforhandle en skriftlig avtale, så er dette i realiteten en mekling som etter forskriftens § 8 skal føre til utstedelse av meklingsattest (“Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre.”) Hvorvidt man kan tolke bistanden som et forsøk på å få i stand en skriflig avtale eller ikke kan umulig være et vanskelig tolkningsspørsmål. Slik jeg ser det må det være klart at dersom det i løpet av meklingsprosessen blir laget et skriftlig utkast til avtale, uansett hvordan denne er utformet, så er vilkåret for å kreve en meklingsattest oppfylt.
Nekter familievernkontore å utstede en slik attest på en slik bakgrunn kan denne avgjøelsen klages til Barne-, ungdoms- og familieetaten, jf. forskriftens § 10.
Siste kommentarer Barnefordeling