Så gir jeg saksøkers advokat ordet for replikk… og så gir jeg saksøktes advokat ordet for duplikk… Ikke helt med? Dette er ord som ikke brukes så mange andre steder i samfunnet enn i debattpregede fora. Enkelt forklart er det slik at ved hovedforhandlingens slutt så avholder begge advokatene prosedyrer. Dette er foredrag hvor man oppsummerer sitt syn på saken og den bevisførselen som retten har fått seg fremlagt. Etter at saksøktes advokat har holdt sin prosedyre så får saksøktes advokat igjen ordet til helt korte kommentarer til saksøktes advokats prosedyre. Dette kalles replikk. Duplikk er avhengig av at saksøktes advokat har benyttet sin rett til replikk. Duplikk blir da en tilsvarende kort kommentarrunde på replikken. Saksøktes advokat har derfor hele tiden muligheten til å få siste ord i saken.
Replikk og duplikk skal ikke være lange foredrag og skal ikke være en gjentakelse av det prosedyrene har belyst. I stedet skal det være korte kommentarer og korreksjoner.
Ved hovedforhandlingens slutt fremlegges omkostningsoppgaven fra begge advokatene. Noen tingretter praktiserer fortsatt dette slapt og godtar at advokatene først sender omkostningsoppgaven på telefaks en dag eller to senere. De fleste tingretter og alle lagmannsretter er restriktive og ber advokatene fremlegge omkostningsoppgaven etter prosedyrene.
En omkostningsoppgave er en oversikt over de utgifter parten har hatt med saken og som vanligvis kreves dekket av den andre parten.
§ 20-5. Utmåling av erstatning for sakskostnader
(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.
(2) I forliksrådet gis erstatning for sakskostnader bare innenfor rammen av § 6-13, og for saker behandlet etter reglene for småkravprosess bare innenfor rammen av § 10-5. Tredje til sjette ledd gjelder ikke for forliksrådet.
(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal en part inngi oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning. Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter. Utgiftspostene skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta utmålingen. For salærutgifter skal det alltid angis hvor store beløp og hvor mange timers arbeid som knytter seg til disse stadier av saken:
a) fram til det blir inngitt stevning eller tilsvar, eventuelt anke eller anketilsvar,
b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling, eventuelt ankeforhandling, tar til, og
c) fram til sakens avslutning for instansen.
(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke salærutgifter erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det er inngitt kostnadsoppgave etter tredje ledd.
(5) Retten prøver også poster i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale seg.
(6) En part som ikke har inngitt pliktig kostnadsoppgave etter tredje ledd, tilkjennes ikke sakskostnader.
Det er vanlig at oppgaven deles inn etter systemet i 3. ledd. Det er også vanlig at det vedlegges timeliste, kvitteringer og annet bakgrunnsmaterial. Systemet ivaretar at begge advokatene får mulighet til å fremme evt. innsigelser mot den andres salærkrav. I de tilfeller der advokatene ligger noenlunde likt er det ikke vanlig å fremme innsigelser, men retten kan velge å sette ned salæret i noen tilfeller. Der en advokat har et vesentlig høyere salærkrav enn den andre er det vanlig at den som ligger svært lav fremmer en innsigelser. Det kan være at en av partene har hatt en betydelig mer krevende sak (f.eks. ved å ha en bevisbyrde i en komplisert sak – som f.eks. mistanker om overgrep osv) og at en forskjell er naturlig. Det er derfor ingen automatikk i at man får medhold i sin innsigelse.
Dere har en samværsavtale. Den følges noenlunde, men en dag bestemmer den ene forelder seg for at avtalen ikke lengre er den beste løsningen og tar seg tilrette. Et brudd på en samværsavtale skjer ofte. Små brudd som å levere barnet 15 minutter for sent må som regel tolereres, men hva hvis det er en halvtime for sent og dersom det skjer nesten hver gang? Da har den ene parten brutt avtalen gjennom stadig å sprenge grensene for det som er avtalt. I slike situasjoner blir vurderingen vanskelig da det langt fra er noen opplagt grense for når man kan kreve tvangsbot etter § 65 eller at man har særlige grunner etter § 64 til å ta saken opp på nytt igjen.
Når jeg skriver “+ dokumentasjon” i overskiften er det fordi akkurat denne ordsammensetningen har mange søkt på. Jeg tolker det dit at mange lurer på hva som er tilstrekkelig dokumentasjon for å bevise for retten at samværsavtalen er brutt. Det er mange måter å bevise noe på, men det er en vanskelig balansegang ikke å gi et inntrykk av at du selv har konstruert situasjonen. Generelt ser det dårlig ut med video eller lydopptak. Unntaksvis er det grunn etter min mening til å legge frem lydopptak fra telefonsamtaler o.l. Vær oppmerksom på at rettspraksis tegner opp reglene for når slike opptak kan fremlegges. I de fleste tilfeller vil den beste dokumentasjonen være vitner. Gjerne vitner som ikke er nært knyttet til situasjonen, men i mangel av noen slike vitner er egen familie og andre som vanligvis er tilstede vitner som kan benyttes som dokumentasjon. Noen regler om hvilken dokumentasjon som kreves finnes ikke. Strengt tatt er det riktige svaret at du må “sannsynliggjøre” at samværsavtalen er brutt. Hvor mye som skal til for at retten mener det er en oververkt av sannsynlighet for at du snakker sant, er utpreget skjønnsmessig og vil ha varierende svar fra sak til sak.
Fri rettshjelp er et tema som berører mange. Men “Fri” kan lede deg til å tro at du ikke skal betale noe. Det er ikke riktig. I utgangspunktet betaler du en egenandel dersom du benytter din rett til fri rettshjelp (innenfor de økomoniske grensene og saken er av en slik art), men dersom du tjener under kr. 100.000 brutto så skal du ikke betale noen egenandel. Du betaler da ikke kr. 890,- ved fritt rettsråd og du betaler ikke 25% eller maks 5 x 890,- ved fri sakførsel. Altså er det bare dersom du tjener (eller mottar fra NAV eller andre) under krl 100.000,- brutto at du ikke betaler egenandel. Husk at dersom du velger en advoakt fra et annet distrikt enn der saken skal gå så dekkes i utgangspunktet ikke advokatens reise og opphold av rettshjelpen. Har du særlige grunner for at retten bør oppheve denne begrensningen (tidligere klientforhold osv) må du søke på forhånd om opphevelse av bostedsforbeholdet. Noen advokater vil også kunne inngå konkrete avtaler med deg om hvor mye som skal dekkes og evt. om nedbetalingsordninger. Forvent likevel at advokaten vil kreve et forskudd på disse utgiftene.
Barn som skal til samværsforelderen eller hjem fra samværsforelderen må ofte belage seg på å reise alene etter å ha nådd en viss alder og modenhet. Det er likevel en periode hvor det er usikkerhet rundt barnets modenhet til å takle de utfordringer som ligger i en slik reise. Her har jeg samlet litt informasjon om å reise alene:
Barn som reiser alene med SAS
Barn som reiser alene med Norwegian
Barn som reiser alene med NSB
Barn som reiser alene med Nor-Way Bussekspress
Når barn reiser alene med fly (Adressavisen)
Barn som reiser alene (Barneombudet)
I Norge er den kriminelle lavalderen 15 år. Når et barn har fylt 15 år kan han eller hun fremstilles for retten på lik linje med en voksen. Dette betyr ikke at straffen vil være den samme som om barnet var voksen. Straffeutmålingen tar hensyn til ung alder. I resten av Norden er den kriminelle lavalderen den samme som i Norge. Det er likevel ikke sånn at hele verden ser likt på barn og hva de kan og bør stå til ansvar for. I Belgia er den kriminelle lavalderen 18 år. I Belgia er det en logisk sammenheng mellom myndighetsalder og kriminell lavalder. I India er det 7 år, i Skottland er det 8 år og i England og Wales er det 10 år. Personlig mener jeg det på et multilateralt nivå bør arbeides for å samordne seksuell lavalder, kriminell lavalder, myndighetsalder, når man kan få drikke alkohol og når man kan kjøre bil eller sendes i krig. Aldersgrensene i lovverket innad i Norge og i den store verden er ulogiske og bruddstykker av en umoderne og usofistikert forståelse av hvordan mennesker fungerer.
Wikipedia definerer et barn slik:
Barn er et menneske som er fasen mellom fødsel og pubertet. Den juridiske definisjonen av «barn» referer generelt til personer som ikke har nådd myndighetsalder. Barn betyr også «avkom i første ledd» og brukes dessuten om en type slektskap, det vil si om en person i forhold til foreldrene sine.
Ordet barn betyr «båren» og henger sammen med verbet «å bære (fram)».
I norsk rett vil jeg anta at FNs barnekonvensjon vil være overstyrende i sin definisjon. Der fremgår det av artikkel 1:
Artikkel 1
I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18
år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som
gjelder for barnet.
Boken er en praktisk rettet fremstilling av utvalgte barnerettslige emner. Den tar for seg prosessen og de rettslige problemstillingene som er knyttet til barnefordelingstvister. Videre behandles begrepene foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær.
Boken er skrevet av Gunn-Mari Kjølberg & Sigrid Redse Johansen
Boken kan kjøpes hos Bokkilden
Hvis du følger denne linken og benytter skjemaet du kommer til, vil du kunne sende inn en kort oppsummering av din situasjon/sak og få vurdert saken av jurist ved Advokatfirmaet Wulff AS.
Du betaler ingen ting for konsultasjonen. Svar kommer vanligvis innen 1-3 dager avhengig av saksmengde på advokatkontoret.
Informasjon som må være med for at du kan få gratis vurdering av din barnefordelingssak:
Vi må også ha alle dine kontaktdetaljer. E-post, adresse og telefonnummer. Du vil få svar på e-post eller på telefon.
Spørsmålet vil for mange være noe underlig da spørsmålet om hva man tror på kanskje bør følge av et reflektert valg når man vet hva troen og levesettet etter troen går ut på. Likevel er faktum at mange kulturer (også Norge med sin statskirke) sorterer barna inn i en bestemt religion dersom annet ikke blir bestemt.
Hvilken religiøs tilhørighet barn skal ha bestemmes av foreldre med foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30
§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.
Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.
Det er viktig å fremheve at § 30 viser til de begrensningene som følger av § 31 til 33 og at disse danner rammene for hva foreldre med foreldreansvar kan bestemme. § 31 gjelder barnas rett til å bli hørt og at barn som har fylt 7 år skal høres og barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt i sine meninger. Det vil derfor si at foreldre plikter å snakke med barna etter 7 år dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. § 33 sier mye av det samme som § 31, første ledd, altså at barnet skal få større medbestemmelsesrett og selvmestemmelsesrett med alder og modning. Jeg vil anta at dette spesielt vil ha betydning for spørsmålet om konfirmasjon i den norske statskirke da barn da er i en alder der deres bestemmelsesrett er ganske stor.
Tingrettene har adgang til å dispansere fra brutto inntektsgrense på kr 246.000 for enslige og på kr. 369.000 for samboende eller ektefeller. Din advokat kan søke tingretten om fri sakførsel selv om du ikke er innenfor grensene. Det er derimot ikke noe poeng med en rutinemessig søknad som bare vil irritere domstolen. Jeg har opplevd at tingretten på forhånd dispanserer fra disse grensene da det er dokumentert på forhånd at det er en sak som er særdeles viktig for barnet og hvor det i høyeste grad er i barnets interesse at saken får en avgjørelse. Det er flere momenter som skal inn i en slik vurdering. Behovet for rettslig avgjørelse er ett slikt moment, men søkerens totaløkonomi bør også fremlegges. Selv om man har en for høy inntekt kan utgiftsbildet være svært høyt og samtidig ikke ufornuftig (barnebidrag, huslån osv.)
Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.
Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.
At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.
Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.
Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.
Forliksvilje som strategi høres nesten kynisk ut. Å legge skjul på at alle advokater og klienter har samtaler om hva som er viktig å få frem, samt hva som er viktig å legge litt bånd på, vil være unaturlig. Forliksvilje er viktig i lys av den fokus som i et hvert trinn av prosessen er på forliksforhandlinger. Forlik er for mange situasjoner den absolutt beste løsningen. I mange tilfeller går man inn i en sak med en visshet om at den andre parten ikke ønsker noe forlik. Han eller hun vil ha en dom slik at man kan få andre til å bestemme hvordan ting skal være. I slike tilfeller blir forliksviljen mer et strategisk valg enn noe man har tro på vil føre frem. Skal man vise sin forliksvilje selv om man vet at et forlik er håpløst urealistisk. Selvfølgelig mener jeg. Dersom man strekker ut en hånd, helst med et reelt ønske om at man blir imøtesett med noe fornuftig, har du som klient ingenting å tape på om det leder til et forlik eller ikke.
Dersom motparten avslår å snakke forlik har retten fått utspilt hvem av partene som prøver og hvem som er vanskelig. Leder det til et forlik begge vil ha så er alle vinnere. Selvfølgelig kan saker som omhandler vold, overgrep eller andre farer for barnet ikke falle inn i den samme vurderingen, men som et utslag av en mer generell fremgangsmåte er dette nyttig å ha i tankene.
Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.
Etter § 62 i vergemålsloven er det overformynderiet som skal forvalte umyndiges midler.
§ 62. For så vidt ikke annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse, skal umyndiges penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser, aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar forvaltes av overformynderiet.
Det samme gjelder myndige personers midler som etter lov skal forvaltes på samme måte som umyndiges midler, eller som etter gyldig bestemmelse av arvelater eller giver skal forvaltes av overformynderiet.
Det er gjort et unntak i bestemmelsen for om annet følger av lov eller bestemmelse.
Forskrift om grense for når overformynderiet skal forvalte umyndiges midler av 8. februar 2000 sier at “Grensen for når overformynderiet plikter å forvalte umyndiges midler som nevnt i vergemålsloven § 62, settes til kr 75.000″ ( § 1)
I dag er det derfor slik at overformynderiets inntreden i barns forvaltning av formuesverdier er på kr. 75.000,-.
Forkynning vil si å formidle et budskap. Som regel får du som er involvert i en rettslig behandling flere typer forkynninger. Man kan få forkynt en innkalling til rettsmøte. Da signerer som regel advokaten på vegne av klienten (ikke i straffesaker.) Man kan også få forkynt en dom eller annen rettsavgjørelse. Også her er det vanlig at det er advokaten som signerer på vegne av klienten. Det legges til grunn at advokaten har et formidlingsbudskap til klienten. Spesielt i forhold til avgjørelser som kan ankes er dette viktig da ankefristen løper fra den dato avgjørelsen er forkynt.
Barneloven inneholder bestemmelser mot tvangsekteskap. Bestemmelsen (barneloven § 30 a) kom inn i lovverket i 2003 og er klar på at ingen kan gjøre avtaler som binder barn til å gifte seg.
§ 30a. Avtale om ekteskap.
Ein avtale foreldre eller andre gjer om ekteskap på vegner av barnet, er ikkje bindande.
Føyd til med lov 19 des 2003 nr. 119 (i kraft 19 des 2003, etter res. 19 des 2003 nr. 1762).
Mer om tvangsekteskap kan du lese om her:
Tvangsekteskap
http://www.tvangsekteskap.net/
http://www.ung.no/tvangsekteskap/
http://www.udi.no/Sentrale-tema/Fellessider/Tvangsekteskap/
Først og fremst, man vinner ikke en mekling. En mekling er en gi-og-ta prosess hvor begge parter må vike noe fra sitt standpunkt dersom meklingen skal være vellykket. I barnefordelingssaker så er dette med å “vinne” en mye vanskeligere sak. Ofte vil foreldrene ha ulike synspunkter på hva som er barnest beste og strengt tatt er det en god løsning for barnet som er en seier. Noen klienter er mer villig til å erkjenne at de ikke vet hva som er barnets beste, men bare vet at dagens situasjon er ødeleggende for barnet. Noen foreldre er klare på at det er barnets eget ønske som motiverer kampen, mens andre er mer klar på at det er egosistiske behov som motiverer.
Meklingsprossen er svært forskjellig fra tingrett til tingrett. Noen tingretter (dommere) er overfokusert på partene og bruker lite tid på å inndirekte bli kjent med barna og deres behov. Det er ofte en for liten erkjennelse av at barn er individer som kan være forskjellige selv om de er av samme kjønn og i samme alder. Spesielt i slike situasjoner er det flott at det oppnevnes sakkyndig bistand etter bl. § 61 nr. 1 som kan veilede domstolen like mye som å hjelpe partene.
Det er svært få avgjørelser i norsk rett som forankrer sine slutninger i barnekonvensjonen. Det er noe usikkert om det skyldes at aktørene i retten i for liten grad kjenner til barnekonvensjonen eller om barnekonvensjonen i god nok utstrekning er kodifisert i norsk lovgivning. De gangene barnekonvensjonen synes å være nevnt er ofte i forbindelse med fengsling av barn.
Barnekonvensjonen kan du lese her…
Det er laget en “plakat” av barnekonvensjonens rettigheter. Denne kan du lese her…
I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.
Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.
Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.
Et vanlig spørsmål de fleste mine klienter som er i en rettsprosess for første gang har, er hvor lang tid det tar fra vi har sendt inn stevning (og evt. begjæring om midlertidig avgjørelse) og til man skal møte i retten. Det første rettsmøtet er et saksforberedende møte og det er ingen akkurat vitenskap når møtet kommer.
Min erfaring er at etter at stevningen og tilsvaret er innkommet tingretten så ringer retten til begge advokatene og forsøker å finne et tidspunkt som passer for advokatene og retten (klientene blir ikke hensyntatt i denne prosessen.) Jeg har erfart at møtet berammes alt fra 1-2 uker frem i tid til 2-3 mnd frem i tid. Gjennomsnittlig vil jeg påstå at de fleste slike møter berammes ca 1 mnd frem i tid.
Advokater jobber på forskjellige måter. Som klient bør du forvente å ha full kontroll over de anførlser og påstander som din advokat fremmer skriftlig i brev eller i steving / tilsvar / prosesskriv. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men jeg har opplevd flere ganger i retten at motparten stiller seg uforstående når jeg konfronterer dem med ting som er påstått i et prosesskriv eller lignende. Det hender seg at motparten sier at nei, “det er min advokat som har skrevet det.”
Som klient hos en advokat bør du forvente at advokaten benytter moderne hjelpemidler slik at du før et brev eller prosesskriv sendes så har du gjennnomgått brevet og vært klar på hvilke endringer som må gjøres før du kan stå inne for innholdet. Sender advokaten din brev uten at du kjenner innholdet eller har forhåndsgodkjent brevet, er det på tide med et bytte.
Siste kommentarer Barnefordeling