I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.
Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.
Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.
Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.
I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»
En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.
Barnefordeling er et ord som brukes av mange hvor spørsmålet er hvor barna skal bo fast og hvilket samvær barna skal ha med den forelderen de ikke bor sammen med.
Ordet “barnefordeling” har blitt kritisert av flere da det virker å ta fokuset bort fra barnets behov og fremstille barna mer som gjenstander. Det vil nok være vanskelig å endre slike ord som har dyp forankring ikke bare i barnerettens verden men også hos folk flest. Barneloven derimot nevner ikke ordet “barnefordeling” noen steder.
Som jeg har vært inne på før er det svært ulik praksis i norske tingretter hva gjelder fremgangsmåten i behandlinger av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det som er felles for de fleste er at det holdes ett eller flere saksforberedende møter før partene kommer til en evt. hovedforhandling som resulterer i at retten tar en avgjørelse. Det som derimot varierer er hvilke type lokaler som tingretten anvender til sine saksforberedende møter. Jeg opplever disse kombinasjonene:
- Bruk av møterom uansett tematikk og påstander.
- Bruk av rettssal uansett tematikk og påstander.
- Bruk av rettssal først til å fremlegge saken, for så å flytte til et møterom for å se om man klarer å finne noe å forlike eller enes om.
De fleste av mine klienter har samme oppfatning når det gjelder anvendelse av rettssal i et saksforberedende møte. De opplever at konflikten tilspisser seg og at de kommer lengre unna en løsning enn hvor partene samles rundt et møtebord i retten.
Desverre opplever en an noen dommere behandler et saksforberedende møte som en “mini-hovedforhandling” hvor partene står i vitneboksen og avlegger ed og etterpå blir spurt ut av advokatene og dommeren (evt. sakkyndige.) I flere av de tilfellene hvor jeg har opplevd dette har det ikke engang blitt begjært en midlertidig avgjørelse slik at man vet at retten ikke på bakgrunn av dette møte skal komme til en avgjørelse.
Dette er nok et eksempel på at det bør utformet et nytt rundskriv som legger klare føringer på hvilke fremgangsmåter som er tjenelig i gitte situasjoner. Det bør ikke være noe i veien for at man legger føringer som sier at utgangspunktet / hovedregelen skal være at saksforberedende møter skal avholdes på møterom egnet til å fremforhandle folik og ikke i rettssaler som for mange oppleves skremmende og hardner atmosfæren i rommet. Som advokat savner jeg en slik konformitet blandt tingrettene i landet.
En sak hvor tema er hvor et barn skal bo fast og hvilket samværssystem som skal gjelde er ofte ikke vanskelig juridisk, men desto oftere vanskelig faktisk. Problemet for retten, sakkyndige og noen ganger også advokatene er å ha grep om hva som er faktum i saken. Hvordan er situasjonen til partene?
Den senere tiden har bruken av nettsamfunn som facebook og nettby eksplodert. I tillegg anvender mange Microsoft sin tjeneste MSN hvor de snakker direkte med hverandre. Parallelt med at bruken av nettsamfunn øker har utskrifter fra disse sidene begynt å dukke opp som bevis i barnefordelingssaker. Bilder av barna som er lagt ut, bilder hvor foreldrene fester eller hvor noen omtales negativt. Det blir et tema om at den andres slekt er inne på profiler og skriver kommentarer eller i noen tilfeller også at den andre har funnet passordet og logget seg inn. I det hele tatt har nettet skapt en ny type sak for mange. En sak hvor bevisene er mer tilgjengelige og hvor kommentarer og dialoger er lett beviselig.
Det kan være greit å vite at det i utgangspunktet ikke er noe forbud mot å føre slike bevis. De er like tillatelige som et hvert annet dokument. Reglene for avskjæring er de samme som for andre bevis hvor bl.a. bevis som bare skal tjene som karakterbeskrivelse lett blir avskjært dersom det ikke har særlig betydning for de vurderingstema saken omhandler.
Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.
Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et “forhold” til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.
Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.
Hvordan en sak etter barneloven behandles i den enkelte tingretten varierer svært mye. Fra det eksemplariske (etter min mening er Sør-Trøndelag tingrett en av de mest profesjonelle) til det helt udugelige (jeg skal avstå fra å nevne tingrett og navn, men det finnes tingretter som ikke har den minste anelse hvordan saker etter barneloven bør behandles.)
Alle tingretter synes å innkalle til saksforberedende møter. Dette er en hovedregel som nesten aldri fravikes på tross av at bestemmelsen åpner for å unnlate det i flere saker enn hva som i praksis gjøres i dag. Konsekvensen er at det i saker som har versert lenge med et vedvarende høyt konfliktnivå feilaktig blir forsøkt meklet. Noen ganger er det behov for en avgjørelse i en sak som er vanskelig å leve med for alle involverte.
Som advokat som har ført barnefordelingssaker fra Kristiansand i sør til Vadsø i Nord, vil jeg gjerne fremheve noen av variasjonene jeg har opplevd:
- Noen tingretter, spesielt de som ligger lengre nord i landet, benytter i stor utstrekning sakkyndige (viktig for denne modellen) til å gå mellom partene som blir henvist til hvert sitt rom eller til å bytte på å være inne å snakke med sakkyndige i det rommet som anvendes. Min erfaring er at dersom det er en god sakkyndig så har denne modellen mye for seg. Konflikten tilspisser seg lite og det er lettere å være åpen med vanskelige meninger og påstander. Her kan en sakkyndig tillate seg å være veldig klar, også ettersom de fleste tingretter har en lav list for å bytte sakkyndig i overgangen fra saksforberedende møter til hovedforhandling. En slik lav list kan derfor bidra til at mange saker løser seg tidlig i prosessen. En ulempe med dette systemet er at det ofte fremstår som en “ansvarsfraskrivelse” fra dommeren som ønsker å bli hentet når alt er på plass for å føre enigheten inn i rettsboken. Dommeren risikerer ikke å gjøre seg inhabil, men jeg har opplevd at gjenstående punkter først løser seg når dommeren kommer inn i rommet. Igjen vil dette kunne avhenge av hvilken strategi sakkyndige legger.
- Noen tingretter mekler ikke hver for seg i det hele tatt. Min erfaring er at dette ofte gjelder de største tingrettene i landet. Her er man kanskje mer fokusert på at man skal bruke tiden fornuftig og ikke dra prosessen ut slik separate møter vil gjøre. Her holder man fellesmøte hvor partene i pauser kan snakke sammen med sine advokater før man går videre i prosessen. En fordel med denne løsningen er at man unngår misforståelser da disse kan løses momentant. Hvor man mekler separat vil det lett være mindre tema og små detaljer som ikke viderebringes eller som misforstås uten at de kan klares opp i raskt. Dommer og sakkyndig risikerer samtidig sjeldent at de inhabiliserer seg selv.
- Etter min mening vil det beste som regel være en mellomløsning hvor man har et fellesmøte først, hvor begge partene får lov å gjøre domstolen kjent med deres syn og personlighet, for så etterhvert gå hver for seg. Dette sikrer fordelene med begge ordningene uten at ulempene blir de samme. Dersom saken har et lavt konfliktnivå (veldig relativt) så vil jeg selv foretrekke at møtet er felles hele veien.
Etter barneloven § 55 kan kan en av foreldrene sende avtalen de har knyttet til felles barn til fylkesmannen og be om at avtalen gis tvangskraft etter barneloven § 65. Dette er en måte å gi en avtale samme tvangskraft som en avtale inngått i retten eller en dom. I tillegg til at avtalen (må fattes et enkeltvedtak) får samme tvangskraft etter § 65 vil også avtalen få posisjon etter barneloven § 64 ved at det må et “endringssøksmål” til for å endre avtalen.
Avtalen skal sendes til den fylkesmannen hvor barnet har sitt hjemting/verneting. Altså det fylket hvor barnet bor fast. Dersom fylkesmannen ikke fatter et slikt vedtak som begjært, kan dette klages inn til departementet.
Barneloven § 55
Vedtak om tvangskraft for avtaler
Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet.
Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.
Mange som kommer i en konflikt om hvor barna skal bo fast (hvem som skal ha den daglige omsorgen) eller om hvilken samværsløsning som skal praktiseres, ønsker å få belyst hvorfor forholdet tok slutt. Det er en grå sone hvorvidt årsaken til samlivsbruddet har betydning for hvilken løsning som vil være barnets beste eller om det bør være det. I den grad samlivsbruddet skyldes vold og oppførsel som er skadelig direkte og indirekte for barnet, er det klart at dette har betydning i saken. Samtidig kan en argumentere med at det ikke har betydning isolert sett, men at det må kunne tas til inntekt for hvilken personlighet en har med å gjøre og at det er lite trolig at en klarer å skille denne personligheten fra å være forelder.
Noen vil få gehør for argumentet at det er mulig å være en dårlig kjæreste / samboer / ektefelle, men en god far eller mor. Noen ganger er kjemien mellom de voksne blitt dårlig, mens man klarer å holde forholdet til barna separat og uten å vise de samme personlighetstrekkene. Utroskap er ofte årsaken til samlivsbrudd og jeg har opplevd flere ganger at dette er nevnt i stevningen eller tilsvaret. Jeg har derimot enda ikke opplevd at retten har vektlagt dette i sin vurdering av saken. Konklusjonen vil være at utroskap og andre årsaker til samlivsbruddet ikke av den grunn at det førte til samlivsbruddet har noen betydning. Dersom årsaken til bruddet isolert fra bruddet og i sammenheng med barnas beste er uheldig, så har det selvfølgelig en plass i den helhetsvurderingen som skal gjøres av retten.
Mange klienter som kontakter en advokat vil at advokaten skal si noe om sannsynligheten for at man vinner frem med sitt krav. Hvor stor sannsynlighet er det for at jeg vil få medhold i at barna skal bo hos meg? Erfarne barnefordelingsadvokater kan med relativt god utviklet magefølelse spå utfallet noenlunde. Det som gjør at utfallet alltid vil ha elementer av usikkerhet i seg er at en stor del av vurderingene etter barneloven er skjønnsmessige. Etter barneloven § 48 skal avgjørelser som tas være til barnets beste. Barnets beste er ikke en “kakekutter” som kan benyttes på alle situasjoner uansett faktum. Faktum i saken har en stor spennvidde og hvor en mor i det ene tilfellet representerer det beste alternativet, vil far i et annet faktumalternativ representere det beste alternativet.
De advokater som har mange barnesaker vil kjenne oppskriften til suksess noe bedre. De har vært med på flere kombinasjoner:
3 barn + sterkt nettverk + psykiske problemer + alkoholisert onkel =
1 barn på 5 mnd + mange flyttinger de siste 3 mnd + godt samarbeid med mor mht annet barn =
poenget vil være at en del faktorer (status quo, best mulig samblet foreldrekontakt, barnas ønsker etter alder osv) vil etter egenstyrke (hvor sterkt det gjør seg gjeldende isolert sett) avveies relativt mot de andre faktorene. Det er likevel slik at det er dommeren som avgjør saken og man har ingen sikkerhet for at en kvinnelig dommer på 35 år og en mannlig dommer på 62 år har samme tanker om avveining. Man er i stor grad prisgitt menneskligheten til dommeren man møter, dog i mindre grad i lagmannsretten da man da møter på 3 dommere. Problemet er bare at de fleste saker stopper i tingretten og at rettsulikheten rundt i landet av den grunn vil kunne være ganske stor.
som advokat som har barnerettsaker rundt om i landet kan jeg bekreftet at synet på hva som er barnets beste i en situasjon der de fleste faktorer er like vil variere geografisk, etter kjønn og etter alder på dommer. Etter min mening er dette et faktum som ikke vil endre seg før vi har en barnelov som i større grad lager klare kjøreregler og konsekvenser. Samtidig må man innse at det vil være få steder i barneloven man kan lage helt klare konsekvenser og helt klare retningslinjer så lenge man har så stor variasjon i faktum og i barnas psyke.
Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:
§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.
§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.
§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.
§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.
§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.
§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.
§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om “barnets beste.”
§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.
§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.
§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.
§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.
§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.
Det skjer. Det har skjedd noen ganger i min praksis. Noen ganger får den ene parten kalde føtter rett før saken skal behandles for alvor, med hovedforhandling, med vitner, med skittentøysvask som er ubehagelig. Ikke alle klarer tanken på at de skal møte sin eks, barnas mor eller far, i slike tøffe omstendigheter. Rett nok melder de fleste tilbake til meg etter en sak at det langt fra var så ille som de hadde forestilt seg, men det vet de ikke på forhånd. Selv om jeg sier det til dem.
Når en part bestemmer seg for å trekke saken så er det to (tre) mulige fremgangsmåter. Den ene er å skrive et prosesskriv til retten hvor man trekker saken. Den andre er at man inngår et forlik gjennom å gi etter (tre sier jeg siden man kan inngå forliket utenomrettslig og som rettsforlik.) Har konfliktnivået vært høyt ville jeg foretrukket rettsforlik i valget av forlik, da man får tvangskraftreglene i bl. § 65 med. Vær klar over at dersom man velger å trekke saken (kanskje nekter den andre parten å inngå forlik), så er den store forskjellen saksomkostninger. Det er vanlig i forlik at partene dekker egne omkostninger. Det skjer at man er enig om alt annet enn kostnader og lar bare kostnadene være opp til retten å avgjøre, men dette er ikke hovedregelen. Dersom man trekker saken så gir man for det første opp sitt krav. Da gir man den andre parten medhold i sin påstand. I tillegg så følger det av tvisteloven § 18-4 at dersom det er lagt ned påstand om at den andre skal betale sakens omkostninger, så er dette også et krav som skal innfris. Dersom kravet ikke skal oppgis må motparten samtykke i at det ikke får en slik virkning.
§ 18-4. Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten
a) samtykker i dette,
b) ikke har inngitt tilsvar, eller
c) har påstått behandlingen av kravet avvist.
(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.
De fleste av oss vet at myndighetsalderen er 18 år i Norge. Det følger av vergemålsloven § 1 at vergemålet opphører når barnet har fylt 18 år. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse når det gjelder foreldreansvaret etter barneloven. Spørsmålet blir da om foreldre har foreldreansvar etter at de ikke lengre er verge for barnet?
At det ikke er uttrykkelig lovfestet er i Innst. 80/81 s. 10 forklart med at barn kan bestemme over seg selv etter 18 år, jf. vergemålsloven, men at foreldreansvaret ikke bare gjelder forhold som går på å bestemme, men også sier noe om ansvar og omsorg for avkommet. Det kommer i tillegg at foreldre har enkelte andre forpliktelser overfor sine barn etter disse er myndige.
Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.
Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.
Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.
Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.
Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.
Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?
Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha “medhold” i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?
Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.
Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte “delt fast bosted.”
I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”
Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.
Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.
I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.
Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.
Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.
Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.
Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.
De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.
Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.
mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.
Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.
Siste kommentarer Barnefordeling