Barneloven - kommentarutgave
For alle som har særlig interesse for fagfeltet barnerett eller er interessert i juridiske spørsmål knyttet til barn er kommentarutgaven til barneloven, skrevet av Inge Lorange Backer et nødvendig eie. Boken tar for seg alle bestemmelsene i barneloven og går i dybden i alle lovens kapittel. Dette er det viktigste verktøyet i min praksis.
2. utgave er utgitt i 2008 av Universitetsforlaget.
Saker etter barneloven er underlagt en del særlige bestemmelser som avviker fra andre sivile saker. Den generelle regelen (utgangspunktet) i tvisteloven er at man skal stevne saken inn for den tingrett (hjemting / verneting) som saksøkte hører til. som regel der personen er folkeregistrert. Saker etter barneloven (saker om fast boste, samær og foreldreansvar) skal anlegges ved barnets verneting. Det vil si at i saker hvor f.eks bostedsforelderen og samværsforelderen bor i forskjellige verneting, så skal saken gå for bostedsforelderens verneting selv om det er samværsforelderen som blir saksøkt.
§ 57. Kvar sak skal reisast
Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.
For å finne domstolen du leter etter kan du søke hos domstol.no
“Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.”
Dette er en bestemmelse du finner i tvisteloven §2-2 (5). Saker etter barneloven har en del egne prosessbestemmelser, men utfylles av tvisteloven som er styrende prosesslovgivning for alle sivile søksmål (straffeprosessloven styrer prosessen i straffesaker.)
Det vil også si at saker om samvær, foreldreansvar og fast bosted også skal vurderes etter denne normen. Kanskje spesielt i barnesaker er det litt vanskelig da sakens tema, barna, er under stadig utvikling og endring av behov. Jg har så langt ikke opplevd at bestemmelsen har blitt anvendt i denne sammenhengen.
Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)
Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)
Mange klienter som kontakter en advokat vil at advokaten skal si noe om sannsynligheten for at man vinner frem med sitt krav. Hvor stor sannsynlighet er det for at jeg vil få medhold i at barna skal bo hos meg? Erfarne barnefordelingsadvokater kan med relativt god utviklet magefølelse spå utfallet noenlunde. Det som gjør at utfallet alltid vil ha elementer av usikkerhet i seg er at en stor del av vurderingene etter barneloven er skjønnsmessige. Etter barneloven § 48 skal avgjørelser som tas være til barnets beste. Barnets beste er ikke en “kakekutter” som kan benyttes på alle situasjoner uansett faktum. Faktum i saken har en stor spennvidde og hvor en mor i det ene tilfellet representerer det beste alternativet, vil far i et annet faktumalternativ representere det beste alternativet.
De advokater som har mange barnesaker vil kjenne oppskriften til suksess noe bedre. De har vært med på flere kombinasjoner:
3 barn + sterkt nettverk + psykiske problemer + alkoholisert onkel =
1 barn på 5 mnd + mange flyttinger de siste 3 mnd + godt samarbeid med mor mht annet barn =
poenget vil være at en del faktorer (status quo, best mulig samblet foreldrekontakt, barnas ønsker etter alder osv) vil etter egenstyrke (hvor sterkt det gjør seg gjeldende isolert sett) avveies relativt mot de andre faktorene. Det er likevel slik at det er dommeren som avgjør saken og man har ingen sikkerhet for at en kvinnelig dommer på 35 år og en mannlig dommer på 62 år har samme tanker om avveining. Man er i stor grad prisgitt menneskligheten til dommeren man møter, dog i mindre grad i lagmannsretten da man da møter på 3 dommere. Problemet er bare at de fleste saker stopper i tingretten og at rettsulikheten rundt i landet av den grunn vil kunne være ganske stor.
som advokat som har barnerettsaker rundt om i landet kan jeg bekreftet at synet på hva som er barnets beste i en situasjon der de fleste faktorer er like vil variere geografisk, etter kjønn og etter alder på dommer. Etter min mening er dette et faktum som ikke vil endre seg før vi har en barnelov som i større grad lager klare kjøreregler og konsekvenser. Samtidig må man innse at det vil være få steder i barneloven man kan lage helt klare konsekvenser og helt klare retningslinjer så lenge man har så stor variasjon i faktum og i barnas psyke.
Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:
§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.
§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.
§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.
§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.
§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.
§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.
§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om “barnets beste.”
§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.
§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.
§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.
§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.
§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.
Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.
Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.
§ 49. Advokatar
Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.
Advokater har etter barneloven § 49 en lovfestet plikt til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning. Bestemmelsen er mest et uttrykk for den generelle ønsket som gjennomsyrer barneloven ved at man, for barnets beste, alltid skal forsøke å få til en enighet mellom foreldrene. Også dommere og partene selv har denne plikten. Det er kanskje noe spesielt at advokaters rådgivning reguleres slik da det taushetspliktbelagt hva advokat og klient har snakket om, vil det ikke være slik at bestemmelsen kan bevises brutt.
Håpet er selvfølgelig at man forsøker utenomrettslige løsninger før man springer til retten for å få hjelp i konflikten. Da partene må mekle på familievernkontoret før man sender stevning, så blir det etter min mening en overfokus på mekling når dette påpekes i så mange bestemmelser. Jeg er ikke overrasket dersom det er slik at dommerens plikt til å søke løsninger hindres av advokater som rådgir klientene annerledes. Men så hva? hva skal man gjøre om man mistenker en advokat for å kjøre prosess der et forlik kunne vært inngått? Sannsynligvis ingen verdens ting. På samme måte som jeg tror få vil angripe en dommer for at han eller hun ikke har lagt tilstrekkelig press på partene for å få i stand et forlik.
Etter en del år som advokat i barnefordelingssaker har jeg opplevd flere ganger at det begjæres besøksforbud mot en forelder og/eller barnet. I andre tilfeller så kommer det inn bekymringsmeldinger til barnevernet mot den andre forelder. Begge disse situasjonene kan være svært inngripende mot en sak hvor en forelder ønsker å få samvær med sin sønn eller datter.
Konkret blir problemstillingen om et besøksforbud mot barnet etter straffeprosessloven § 222a setter et hinder for at retten i stevning eller midlertidig begjæring kan bestemme at det skal være samvær, jf bl §§ 42 og 43. Problemstillingen er ikke løst i lovverket direkte. Både § 222a og § 43 fordrer en vurdering av om samværet er bra for barnet eller ikke. Da handlingen etter § 222a ikke må være straffbar for at besøksforbud skal ilegges (plagsom opptreden kan være tilstrekkelig), så tangerer vurderingene hverandre.
Umiddelbart er min oppfatning at å hindre samvær mellom en forelder og et barn burde vurderes etter barneloven § 43. Vurderingen etter barneloven skjer på et betydelig bredere grunnlag enn vurderingen etter strprl. § 222a. Dersom man lar en begjæring om besøksforbud hindre at retten etterpå kan vurdere det annerledes etter bl. § 43, så inviterer man til et misbruk av besøksforbudsystemet og skaper da et alvorlig problem i mange barnefordelingssaker. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at rettssikkerheten ivaretas best for alle involverte i en slik sak ved at barneloven § 43 bør kunne endre besøksforbudet etter § 222a mot barnet (ikke mot den andre voksne.) Dersom det gjøres slik så vil barnelovens system med sakkyndig, indispositivitet og muligheten for å involvere helsesøster, barnevern, barnehage og mange andre sikre at avgjørelsen kvalitativt blir mye bedre enn den enkle prosess som gjøres etter strprl. § 222a.
Frostating lagmannsrett har sett på temaet i en dom fra 29. juli 1998.
Lagmannsrettens kjennelse var opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjaldt forbud mot kontakt med barna. Ved ny avgjørelse fant lagmannsretten at forbud mot kontakt med konen ikke behøvde omfatte barna. Hensynet til konen var godt nok ivaretatt. Om siktede ville ha kontakt med barna, som var hos konen, måtte han f.eks. anlegge sak etter barneloven, og da kunne retten sette betingelser for kontakten, hvilket ikke var hjemlet i straffeprosessloven §222a
Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall har under henvisning til straffeprosessloven §222a 1. punktum uttalt følgende:
“Bestemmelsen hjemler nedleggelse av forbud mot at en person oppholder seg på et bestemt sted eller kontakter mv en annen person dersom dette er nødvendig for å unngå at den andre personen krenkes på en måte som angitt i bestemmelsen. Ut fra ordlyden kan bestemmelsen oppfattes slik at forbudet mot kontakt m v må gjelde den personen som ellers kan bli krenket. Bestemmelsen bør imidlertid ikke strengt forstås etter ordlyden. Dersom et forbud som her mot kontakt med barna er helt nødvendig for å sikre moren mot mulige overgrep som nevnt i straffeprosessloven §222a, må også et slikt forbud kunne anses hjemlet i bestemmelsen. En slik forståelse ligger nær opp til ordlyden og vil kunne være nødvendig for at den beskyttelse bestemmelsen er ment å gi, skal oppnås.
Etter forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er det nedlagt forbud mot at A på noe vis kontakter B. Mye taler for at i den grad samvær med barna for A nødvendiggjør kontakt med barnas mor, B, vil dette være utelukket allerede i kraft av forbudet mot kontakt med B. På den annen side vil forbudet mot kontakt med barna da reelt sett ikke få annen betydning enn å presisere at forbudet omfatter også dette. Hvis et slikt forbud mot kontakt med barna er nødvendig for å verne moren mot overgrep, må det som påpekt anses for å ligge innenfor hjemmelsgrunnlaget.
Lagmannsretten har lagt til grunn at “det er vanskelig å tenke seg” at slikt samvær kan gjennomføres uten kontakt med barnas mor. Bevisvurderingen her kan utvalget ikke prøve. Men utvalget kan prøve den saksbehandling som ligger til grunn, og den er etter flertallets mening mangelfull. Å nekte faren kontakt med barna er inngripende, og i tilfelle en uønsket men nødvendig konsekvens for å beskytte moren. Lagmannsrettens begrunnelse fremtrer som en antagelse. Det er mulig den er riktig, men flertallet finner at på dette punkt burde lagmannsretten sørget for å innhente opplysninger, dels ved at partene fikk uttale seg om spørsmålet og dels ved eventuelt å innhente opplysninger fra andre. Mangelen ved lagmannsrettens saksbehandling bør føre til at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.”
Under henvisning til dette og de nå avgitte uttalelser fra partene finner lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å forby A kontakt med sine barn i medhold av straffeprosessloven §222a. Kontaktforbudet overfor B vil i seg selv innebære at kontakt med barna må ordnes på en annen måte enn gjennom henne. For B selv må dette være tilstrekkelig beskyttelse.
Lagmannsretten har nøye vurdert om det av hensyn til barna selv er grunn til kontaktforbud for faren. De foreliggende opplysninger gjennom Bs politiforklaringer om overgrep som tidligere skal ha funnet sted, gir grunn til bekymring. Straffeprosessloven §222a gir imidlertid bare anledning til å “forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person…”.
Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.
Det er allerede avgjort at det ikke skal være kontakt mellom foreldrene. Når barna nå de facto er hos mor, vil hun kunne motsette seg at faren har kontakt med barna inntil han f.eks. via herredsretten i medhold av barneloven måtte få en rettslig avgjørelse om å få være sammen med barna. I den sammenheng vil retten ha adgang til å stille nærmere betingelser for hvordan kontakten skal kunne gjennomføres.
Jeg tolker lagmannsrettens dom dithen at barnelovens mulighet til skreddersøm gjør at man kan jobbe seg rundt et besøksforbud etter § 222 a ved å sette særlige betingelser for kontakten (f.eks. tilsyn.) Domstolen vil da kunne ta opp en sak etter bl. §§ 42 og 43 selv om det foreligger besøksforbud da kontakten kan skreddersys for å ivareta kontaktforbudet.
“Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.”
Ikke helt sjeldent kommer det opp spørsmål om hviklet land sitt regelsett som skal gjelde i en barnefordelingskonflikt. Det er i dag vanlig at nordmenn har barn med personer som bor i andre land eller som på annen måte har tilknytning til andre land enn til Norge. § 82 i barneloven regulerer når en sak om foreldreansvar eller samværsrett kan hånderes av Norske domstoler eller styresmakter.
§ 82. Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.
Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen
a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.
Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.
De mest praktiske tilfellene jeg som advokat har vært med på er hvor en forelder som har foreldreansvaret alene er i en flytteprosess til utlandet. Kanskje har hun/han tatt opphold i Spania nylig og meldt barnet inn på skole der. Dette er noe som tidvis skjer også når barnevernet har fattet interesse for familieforholdet.
Her kan man være avhengig av tidlig nok informasjon dersom man ikke har fått saken avgjort tidligere i Norge. Men andre ledd i bestemmelsen blir da ofte den laveste terskelen for å få saken inn for norske domstoler. I det tenkte tilfellet vil barnet før eller senere besøke familie og slekt i Norge. Som regel sammen med omsorgsforelderen. Det er da mulig å be retten i Norge om en midlertidig avgjørelse basert på at barnet for tiden (f.eks sommerferie eller juleferie) har opphold i Norge.
I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.
Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.
Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.
Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.
Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.
De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.
Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.
mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.
Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.
Hva er rettskraft og hva er tvangskraft? I barneloven er det ikke alltid at disse to inntrer samtidig. Rettskraft har en dom eller en kjennelse når den ikke lengre kan ankes videre. For tingretten betyr det når ankefristen til lagmannsretten er utgått (vanligvis 1 mnd ved dom) og for lagmannsretten betyr det når ankefristen til Høyesterett er utgått (det er få saker Høyesterett tar opp til behandling.) Man kan også få rettskraft dersom man inngår et rettsforlik. Et rettsforlik blir rettskraftig med en gang det er undertegnet i retten. Et tips er derfor å være obs på om det er en sak hvor barnet trenger tilvenning til et nytt samværssystem eller lignende. I slike tilfeller så bør all opptrapping/tilvenning inngå i forliket.
Tvangskraf derimot betyr når man kan benytte tvangsmidler som tvangsbot eller tvangshenting. I dommer sammenfaller tidspunktet for rettskraft og tvangskraft. At noen midler krever at man igjen går til retten er en egen prosess. Det er verdt å merke seg at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 blir tvangskraftig med en gang de er avsagt. Det er derfor ikke slik at man må vente til ankefristen er ute før dommen/kjennelsen kan håndheves. Et praktisk eksempel er hvor en forelder som har omsorgen sier at nå flytter han/hun barnet til en annen kant av landet. Samværsforelderen ønsker ikke dette og ber om en midlertidig avgjørelse i retten, samtidig som det bes om en varig avgjørelse. Dersom den midlertidige avgjørelsen medfører at samværsforelderen får omsorgen frem til saken skal avgjøres endelig, så er flyttingen stoppet uten at man må vente på at ankefristen går ut. Her opplever jeg at mange advokater ikke vet at systemet er slik og ikke kjenner til innholdet i barneloven § 65.
I utgangspunktet regulerer barneloven og barnevernloven helt forskjellige områder. Barnevernloven regulerer forholdet mellom private parter og det offentlige (barnevernet), mens barneloven regulerer forholdet mellom to private parter (foreldrene.) I noen tilfeller må begge lovene vurderes brukt samtidig. For det første vil en forelder som ikke har foreldrerett ikke har partsstatus i en sak etter barnevernloven og da heller ikke automatisk innsynsrett i sakspapirene. Dersom en forelder uten del i foreldreansvaret ønsker samvær idømt i en sak etter barnevernloven vil en måtte beramme en helt egen sak. Med samtykke kan disse sakene slås sammen.
Videre vil ofte den forelder som ikke har omsorgen gå til sak etter barneloven når det blir kjent at barnevernet forbereder sak for fylkesnemnda mot den andre forelder. Det vil da ofte være fornuftig å be om en midlertidig avgjørelse etter barneloven slik at man slipper veien om Fylkesnemndsak og plasseringsvurdering dersom det ikke er åpenbare mangler ved den andres omsorg. Helt frem til avgjørelsen i Fylkesnemnda kan også partene bli enige om omsorgsoverføring mellom foreldrene og dermed til en viss grad stoppe saken i Fylkesnemnda. Det er ikke noe i veien for at dette skjer etter bevisførselen i Fylkesnemnda slik at man tar avgjørelsen basert på hvordan saken ser ut til å gå. Det er ikke nødvendigvis en populær avgjørelse eller noe som advokaten eller nemda liker, men det er fullt ut lov etter det lovverket som er i dag.
Spørsmål fra leser:
Hva om mor allerede sitter med foreldreansvaret alene da de ikke var gift, far har signert på dette under mekling like etter bruddet, men nå 2,5 år etter ønsker delt foreldreansvar? Er samarbeidsproblemer god nok grunn da? Far lyver og avlyser bytter og endringer som er avtalt tidligere for å straffe mor fordi hun sier nei til endring i samværsavtalen(han har allerde utvidet samvær), og dermed går det ut over barnet som mister planlagte opplevelser det har gledet seg til. Har man da grunnlag for fortsatt å holde på foreldreansvaret alene? Mener at far ikke viser seg voksen nok til å ta avgjørelser til beste for barnet.
Svar fra Barnerettsadvokaten:
Jeg har en tommelfingerregel på akkurat dette spørsmålet. Jeg pleier å si at dersom det er samvær så vil man som regel vinne frem med del i foreldreansvaret. De gangene det er naturlig at foreldreansvaret ikke er delt, er som regel når den ene ikke har kontakt med barnet og derfor ikke kjenner barnet godt nok til å være med på de avgjørelser som følger foreldreansvaret. De fleste avgjørelser kan uansett tas av den som har den daglige omsorgen alene, slik at dette ikke ofte er problematisert. I praksis oppleves dette med pass til barnet som den tingen som skaper problem når foreldreansvaret er felles og samarbeidsklimaet er dårlig. Valg av bosted og mange andre viktige avgjørelser vil den som har den daglige omsorgen ta.
Innholdet i foreldreansvaret fremgår av § 30 i barneloven:
§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.
Hvis konfliktnivået er så høy at alle avgjørelser begge skal være med på blir problematiske så vil det være en klar grunn til å bringe saken inn for retten med ønske om ansvaret alene. Utfordringen vil være å bevise at det er umulig å samarbeide om disse avgjørelsene. Blir det bare påstand mot påstand vil det være vanskelig å få medhold i et slikt krav.
Tidligere var det mulig at spørsmål om fast bosted, samvær og foreldreansvar kunne avgjøres administrativt av Fylkesmannen. Slik er det ikke i dag. Etter barneloven § 56 skal uenighet mellom partene løses ved dom.
§56. Vilkår for å reise sak
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast eller om samværet, kan kvar av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.
Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
I følge Lucy Smith og Peter Lødrup i sin bok “Barn og Foreldre” (7. utgave side 132) behandler tingrettene årlig mellom 1100 og 1300 barnefordelingssaker. Av disse sakene anslås at ca 10% av dommene ankes videre til lagmannsretten.
Saker etter barneloven kap. 7 er i en særstilling på mange måter. Spesielt er kravet i § 56 om at det skal kunne vises til en gyldig meklingsattest for at man kan reise sak. Dersom partene ikke har en gyldig meklingsattest skal saken avvises. Dette er et ledd i det store fokuset som er på mekling i barnefordelingssaker. At meklingsattesten skal være gyldig betyr at den ikke kan være datert lengre tilbake i tid enn 6 mnd for når stevningen sendes til retten. Gyldighetsperioden for meklingsattesten på seks måneder fremgår av barneloven § 54.
Fokuset på gyldig meklingsattest er med bakgrunn i at retten ønsker at partene skal ha forsøkt mekling før saken ender i retten. Selv etter at saken kommer inn for retten vil det ved flere andledninger igjen bli forsøkt mekling. Det er spesielt med barneloven at både advokatene og dommeren har en plikt til å strekke seg mot forlik hvor dette fremstår rimelig. Altså en plikt til å undersøke mulighetene for dette. Dommerens plikt til forliksforsøk må derimot sies å gå lengre enn partenes advokaters plikt.
På området forlikspress i retten er praksisen forskjellig fra domstol til domstol og fra dommer til dommer. Enkelte dommere legger svært lite press på partene under den visshet av at et forlik inngått under sterkt press sjeldent holder eller fører til bedre klima mellom partene, mens andre dommere legger mye press på partene og opplever dette som sin plikt etter loven. Selv erfarer jeg at flere av tingrettene i Norge beveger seg mot å legge for mye press på partene, med den konsekvens at klienten kommer tilbake til meg som advokat og ønsker en ny prøving av saken da forliket har slått svært uheldig ut. Det er da viktig å være klar over at § 64 i barneloven som åpner for ny prøving av saken, stiller krav til ny momenter av et slikt omfang at det er rimelig med en ny prøving av saken.
Rådet vil derfor være å inngå forlik med varsomhet hvor forlikets innhold er vanskelig å forstå eller å godta, samtidig som det er dommeren eller den sakkyndige som legger størst press på deg. Dersom din egen advokat gir grønt lys er det større grunn til å akseptere forliket da du har engasjert advokaten som din hjelper og veiviser i et system som han/hun er bedre kjent med.
§ 1a. Rett for mora til å ha nokon med ved fødselen
Ved fødselen har mora rett til å ha med far eller medmor til barnet eller ein annan som står henne nær, dersom det ikkje er utilrådeleg av medisinske grunnar.
Endra med lover 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998), endra paragraftal frå § 2, 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).
Denne bloggen vil være en forlenget arm i arbeidet med saker etter barneloven for meg, advokat Christian Wulff Hansen. Jeg jobber med flere forskjellige rettsområder, men har de siste årene jobbet mest med barnerettslige tema og har utviklet en særlig kompetanse på dette feltet. Denne siden vil ta for seg tema som er interessant for meg og for de jeg kommer i kontakt med. Jeg har en ydmyk tilnærming til denne “fagsiden” hvor jeg legger til grunn at ingen er utlært og at alle har igjen å få flere erfaringer som former den kunnskapen man etterhvert vil få. Motivet med å dele erfaringer og synspunkter på denne måten er at det er stor mangel på kunnskap om hvordan slike saker fungerer i praksis og hva som juridisk vektlegges. Min erfaring fra å prosedere slike saker i mange forskjellige tingretter og lagmannsretter rundt i Norge håper jeg skal bidra til å vise hva man kan vente seg i de forskjellige situasjoner og hva man ikke kan vite før man er i situasjonen. Jeg vil gjerne høre andres erfaringer på godt og vondt, men jeg ønsker ikke at dette skal bli en side med personangrep eller hvor andres navn blir tatt frem uten vedkommedes samtykke.
Siste kommentarer Barnefordeling