Barnerettsbloggen » Barneloven

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Barnerettsadvokaten — Thu, 03 Mar 2011 06:00:05 +0000

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Share on Facebook

Barneloven – Kommentarutgave

Barnerettsadvokaten — Tue, 31 Aug 2010 05:00:39 +0000

Barneloven - kommentarutgave

For alle som har særlig interesse for fagfeltet barnerett eller er interessert i juridiske spørsmål knyttet til barn er kommentarutgaven til barneloven, skrevet av Inge Lorange Backer et nødvendig eie. Boken tar for seg alle bestemmelsene i barneloven og går i dybden i alle lovens kapittel. Dette er det viktigste verktøyet i min praksis.

2. utgave er utgitt i 2008 av Universitetsforlaget.

Share on Facebook

Hvor skal saken gå?

Barnerettsadvokaten — Wed, 04 Aug 2010 05:00:59 +0000

Saker etter barneloven er underlagt en del særlige bestemmelser som avviker fra andre sivile saker. Den generelle regelen (utgangspunktet) i tvisteloven er at man skal stevne saken inn for den tingrett (hjemting / verneting) som saksøkte hører til. som regel der personen er folkeregistrert. Saker etter barneloven (saker om fast boste, samær og foreldreansvar) skal anlegges ved barnets verneting. Det vil si at i saker hvor f.eks bostedsforelderen og samværsforelderen bor i forskjellige verneting, så skal saken gå for bostedsforelderens verneting selv om det er samværsforelderen som blir saksøkt.

§ 57. Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.
For å finne domstolen du leter etter kan du søke hos domstol.no

Share on Facebook

Saker skal ha et fornuftig formål

Barnerettsadvokaten — Fri, 30 Jul 2010 05:00:14 +0000

“Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.”

Dette er en bestemmelse du finner i tvisteloven §2-2 (5). Saker etter barneloven har en del egne prosessbestemmelser, men utfylles av tvisteloven som er styrende prosesslovgivning for alle sivile søksmål (straffeprosessloven styrer prosessen i straffesaker.)

Det vil også si at saker om samvær, foreldreansvar og fast bosted også skal vurderes etter denne normen. Kanskje spesielt i barnesaker er det litt vanskelig da sakens tema, barna, er under stadig utvikling og endring av behov. Jg har så langt ikke opplevd at bestemmelsen har blitt anvendt i denne sammenhengen.

Share on Facebook

Fokus på forlik i barnefordelingssaker

Barnerettsadvokaten — Tue, 27 Jul 2010 05:00:24 +0000

Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)

Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)

Share on Facebook

Vanskeligheten med å spå utfallet i barnefordelingssaker

Barnerettsadvokaten — Sun, 27 Jun 2010 05:00:11 +0000

Mange klienter som kontakter en advokat vil at advokaten skal si noe om sannsynligheten for at man vinner frem med sitt krav. Hvor stor sannsynlighet er det for at jeg vil få medhold i at barna skal bo hos meg? Erfarne barnefordelingsadvokater kan med relativt god utviklet magefølelse spå utfallet noenlunde. Det som gjør at utfallet alltid vil ha elementer av usikkerhet i seg er at en stor del av vurderingene etter barneloven er skjønnsmessige. Etter barneloven § 48 skal avgjørelser som tas være til barnets beste. Barnets beste er ikke en “kakekutter” som kan benyttes på alle situasjoner uansett faktum. Faktum i saken har en stor spennvidde og hvor en mor i det ene tilfellet representerer det beste alternativet, vil far i et annet faktumalternativ representere det beste alternativet.

De advokater som har mange barnesaker vil kjenne oppskriften til suksess noe bedre. De har vært med på flere kombinasjoner:
3 barn + sterkt nettverk + psykiske problemer + alkoholisert onkel =
1 barn på 5 mnd + mange flyttinger de siste 3 mnd + godt samarbeid med mor mht annet barn =

poenget vil være at en del faktorer (status quo, best mulig samblet foreldrekontakt, barnas ønsker etter alder osv) vil etter egenstyrke (hvor sterkt det gjør seg gjeldende isolert sett) avveies relativt mot de andre faktorene. Det er likevel slik at det er dommeren som avgjør saken og man har ingen sikkerhet for at en kvinnelig dommer på 35 år og en mannlig dommer på 62 år har samme tanker om avveining. Man er i stor grad prisgitt menneskligheten til dommeren man møter, dog i mindre grad i lagmannsretten da man da møter på 3 dommere. Problemet er bare at de fleste saker stopper i tingretten og at rettsulikheten rundt i landet av den grunn vil kunne være ganske stor.

som advokat som har barnerettsaker rundt om i landet kan jeg bekreftet at synet på hva som er barnets beste i en situasjon der de fleste faktorer er like vil variere geografisk, etter kjønn og etter alder på dommer. Etter min mening er dette et faktum som ikke vil endre seg før vi har en barnelov som i større grad lager klare kjøreregler og konsekvenser. Samtidig må man innse at det vil være få steder i barneloven man kan lage helt klare konsekvenser og helt klare retningslinjer så lenge man har så stor variasjon i faktum og i barnas psyke.

Share on Facebook

Mest brukte bestemmelser i barneloven og hva hovedbudskapet er

Barnerettsadvokaten — Sat, 12 Jun 2010 05:00:14 +0000

Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:

§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.

§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.

§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.

§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.

§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.

§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om “barnets beste.”

§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.

§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.

§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.

§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.

§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.

Share on Facebook

Tilbud om meklingstimer hos familievernkontoret

Barnerettsadvokaten — Fri, 28 May 2010 05:00:36 +0000

Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.

Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.

Share on Facebook

Barneloven § 49 – Advokaters medvirkning til løsning

Barnerettsadvokaten — Mon, 24 May 2010 05:00:42 +0000

§ 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Advokater har etter barneloven § 49 en lovfestet plikt til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning. Bestemmelsen er mest et uttrykk for den generelle ønsket som gjennomsyrer barneloven ved at man, for barnets beste, alltid skal forsøke å få til en enighet mellom foreldrene. Også dommere og partene selv har denne plikten. Det er kanskje noe spesielt at advokaters rådgivning reguleres slik da det taushetspliktbelagt hva advokat og klient har snakket om, vil det ikke være slik at bestemmelsen kan bevises brutt.

Håpet er selvfølgelig at man forsøker utenomrettslige løsninger før man springer til retten for å få hjelp i konflikten. Da partene må mekle på familievernkontoret før man sender stevning, så blir det etter min mening en overfokus på mekling når dette påpekes i så mange bestemmelser. Jeg er ikke overrasket dersom det er slik at dommerens plikt til å søke løsninger hindres av advokater som rådgir klientene annerledes. Men så hva? hva skal man gjøre om man mistenker en advokat for å kjøre prosess der et forlik kunne vært inngått? Sannsynligvis ingen verdens ting. På samme måte som jeg tror få vil angripe en dommer for at han eller hun ikke har lagt tilstrekkelig press på partene for å få i stand et forlik.

Share on Facebook

Besøksforbud og samværsrett

Barnerettsadvokaten — Sun, 23 May 2010 05:00:54 +0000

Etter en del år som advokat i barnefordelingssaker har jeg opplevd flere ganger at det begjæres besøksforbud mot en forelder og/eller barnet. I andre tilfeller så kommer det inn bekymringsmeldinger til barnevernet mot den andre forelder. Begge disse situasjonene kan være svært inngripende mot en sak hvor en forelder ønsker å få samvær med sin sønn eller datter.

Konkret blir problemstillingen om et besøksforbud mot barnet etter straffeprosessloven § 222a setter et hinder for at retten i stevning eller midlertidig begjæring kan bestemme at det skal være samvær, jf bl §§ 42 og 43. Problemstillingen er ikke løst i lovverket direkte. Både § 222a og § 43 fordrer en vurdering av om samværet er bra for barnet eller ikke. Da handlingen etter § 222a ikke må være straffbar for at besøksforbud skal ilegges (plagsom opptreden kan være tilstrekkelig), så tangerer vurderingene hverandre.

Umiddelbart er min oppfatning at å hindre samvær mellom en forelder og et barn burde vurderes etter barneloven § 43. Vurderingen etter barneloven skjer på et betydelig bredere grunnlag enn vurderingen etter strprl. § 222a. Dersom man lar en begjæring om besøksforbud hindre at retten etterpå kan vurdere det annerledes etter bl. § 43, så inviterer man til et misbruk av besøksforbudsystemet og skaper da et alvorlig problem i mange barnefordelingssaker. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at rettssikkerheten ivaretas best for alle involverte i en slik sak ved at barneloven § 43 bør kunne endre besøksforbudet etter § 222a mot barnet (ikke mot den andre voksne.) Dersom det gjøres slik så vil barnelovens system med sakkyndig, indispositivitet og muligheten for å involvere helsesøster, barnevern, barnehage og mange andre sikre at avgjørelsen kvalitativt blir mye bedre enn den enkle prosess som gjøres etter strprl. § 222a.

Frostating lagmannsrett har sett på temaet i en dom fra 29. juli 1998.

Lagmannsrettens kjennelse var opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjaldt forbud mot kontakt med barna. Ved ny avgjørelse fant lagmannsretten at forbud mot kontakt med konen ikke behøvde omfatte barna. Hensynet til konen var godt nok ivaretatt. Om siktede ville ha kontakt med barna, som var hos konen, måtte han f.eks. anlegge sak etter barneloven, og da kunne retten sette betingelser for kontakten, hvilket ikke var hjemlet i straffeprosessloven §222a

Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall har under henvisning til straffeprosessloven §222a 1. punktum uttalt følgende:

“Bestemmelsen hjemler nedleggelse av forbud mot at en person oppholder seg på et bestemt sted eller kontakter mv en annen person dersom dette er nødvendig for å unngå at den andre personen krenkes på en måte som angitt i bestemmelsen. Ut fra ordlyden kan bestemmelsen oppfattes slik at forbudet mot kontakt m v må gjelde den personen som ellers kan bli krenket. Bestemmelsen bør imidlertid ikke strengt forstås etter ordlyden. Dersom et forbud som her mot kontakt med barna er helt nødvendig for å sikre moren mot mulige overgrep som nevnt i straffeprosessloven §222a, må også et slikt forbud kunne anses hjemlet i bestemmelsen. En slik forståelse ligger nær opp til ordlyden og vil kunne være nødvendig for at den beskyttelse bestemmelsen er ment å gi, skal oppnås.

Etter forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er det nedlagt forbud mot at A på noe vis kontakter B. Mye taler for at i den grad samvær med barna for A nødvendiggjør kontakt med barnas mor, B, vil dette være utelukket allerede i kraft av forbudet mot kontakt med B. På den annen side vil forbudet mot kontakt med barna da reelt sett ikke få annen betydning enn å presisere at forbudet omfatter også dette. Hvis et slikt forbud mot kontakt med barna er nødvendig for å verne moren mot overgrep, må det som påpekt anses for å ligge innenfor hjemmelsgrunnlaget.

Lagmannsretten har lagt til grunn at “det er vanskelig å tenke seg” at slikt samvær kan gjennomføres uten kontakt med barnas mor. Bevisvurderingen her kan utvalget ikke prøve. Men utvalget kan prøve den saksbehandling som ligger til grunn, og den er etter flertallets mening mangelfull. Å nekte faren kontakt med barna er inngripende, og i tilfelle en uønsket men nødvendig konsekvens for å beskytte moren. Lagmannsrettens begrunnelse fremtrer som en antagelse. Det er mulig den er riktig, men flertallet finner at på dette punkt burde lagmannsretten sørget for å innhente opplysninger, dels ved at partene fikk uttale seg om spørsmålet og dels ved eventuelt å innhente opplysninger fra andre. Mangelen ved lagmannsrettens saksbehandling bør føre til at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.”

Under henvisning til dette og de nå avgitte uttalelser fra partene finner lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å forby A kontakt med sine barn i medhold av straffeprosessloven §222a. Kontaktforbudet overfor B vil i seg selv innebære at kontakt med barna må ordnes på en annen måte enn gjennom henne. For B selv må dette være tilstrekkelig beskyttelse.
Lagmannsretten har nøye vurdert om det av hensyn til barna selv er grunn til kontaktforbud for faren. De foreliggende opplysninger gjennom Bs politiforklaringer om overgrep som tidligere skal ha funnet sted, gir grunn til bekymring. Straffeprosessloven §222a gir imidlertid bare anledning til å “forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person…”.

Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.
Det er allerede avgjort at det ikke skal være kontakt mellom foreldrene. Når barna nå de facto er hos mor, vil hun kunne motsette seg at faren har kontakt med barna inntil han f.eks. via herredsretten i medhold av barneloven måtte få en rettslig avgjørelse om å få være sammen med barna. I den sammenheng vil retten ha adgang til å stille nærmere betingelser for hvordan kontakten skal kunne gjennomføres.

Jeg tolker lagmannsrettens dom dithen at barnelovens mulighet til skreddersøm gjør at man kan jobbe seg rundt et besøksforbud etter § 222 a ved å sette særlige betingelser for kontakten (f.eks. tilsyn.) Domstolen vil da kunne ta opp en sak etter bl. §§ 42 og 43 selv om det foreligger besøksforbud da kontakten kan skreddersys for å ivareta kontaktforbudet.

“Dette hjemler ikke etablering av en ordning som bare tillater kontakt mellom far og barn på særlige betingelser, for eksempel slik at det skal være en representant for barneverntjenesten til stede.”

Share on Facebook