Sommeren er høysesong for utenlandsreiser og mange samværsforeldre ønsker å ta med seg barna på ferie i utlandet. Hvorvidt samværsforelderen har rett til å ta med seg barnet på ferietur til Sverige, Danmark eller noen av Sydenlandene avhenger av hvorvidt han eller hun har del i foreldreansvaret eller ikke. Samværsforeldre som har del i foreldreansvaret har etter barneloven § 41 rett til å ta med seg barnet på kortere utenlandsferder, mens samværsforeldre som ikke har del i foreldreansvaret må ha samtykke fra bostedsforelderen eller få en rettslig kjennelse på at det skal være tillatt. De tolkninger som er gjort av teoretikere mht hva som er kortere varierer. Dette er uansett ingen rettskilde og har bare relativ vekt etter hvor god argumentasjonen bak er fra gang til gang.
Poenget bak bestemmelsen bør være normale ferieturer som vanligvis er på 1-2 uker. Da typisk charterferie eller lignende. Utenlandsreiser som er over lengre tid, 3-4 uker, er noe mer usikkert etter min mening, men kan kanskje være velbegrunnet i de tilfeller at samværsforelderen har familie eller slekt i et annet land og turen er knyttet opp mot et opphold der. Her som ellers må det vurderes opp mot barnets beste, jf. barneloven § 48.
Et stort konflikttema for mange foreldre er om samværsforelderen kan ta med seg barnet på ferie til utlandet. Frykten eller motviljen forbundet med slike reiser kan være begrunnet ut fra frykt om at barnet ikke vil komme tilbake, at det er en stor påkjenning for barnet å være borte lenge fra sin omsorgs
forelder, barnets alder eller reisens lengde.
Barneloven har lovfestet samværsforelderens rett til å ta med barnet på kortere utenlandsferder. Det er altså et utgangspunkt i loven at det er tillatt å ta barnet ut av landet. Det er understreket at det er kortere reiser som er tillatt. Hva som er kortere reiser er ikke definert i loven, men en må anta at vanlige 1-2 ukers ferieturer alltid vil være greit. Dersom omsorgsforelderen frykter at samværsforelderen ikke vil komme tilbake med barnet vil omsorgsforelderen måtte reise sak for tingretten for å få en avgjørelse som forbyr den konkrete reisen.
Hele barneloven er oppbygd rundt tanken om hva som er barnets beste. Også i forbindelse med kortere utenlandsferder må en da regne med at de skal tas hensyn til hvilken påkjenning barnet tåler. Et barn på 1-2 år vil ikke ha samme utbytte av en tur til andre siden av kloden som kanskje en 11 åring har. En 11 åring må på den andre siden kanskje ta fri fra skolen og dette blir en egen vurdering. Det bør derfor være rom for å sette foten ned dersom det er åpenbart at reisen vil være en påkjenning for barnet på tross av at det bare er en kortere utenlandsferd.
Høst og vinterferien slår forskjellig ut for mange. Hvor det er stor geografisk avstand mellom foreldrene og særkullsbarn på en eller begge sidene, kan det være en utfordring at vinter og høstferien ikke er samtidig for hele landet. Er det halvsøsken i bildet vil det ofte være et poeng at man samkjører best mulig slik at barna får være sammen. Dette gjelder selvfølgelig helsøsken også hvor de har forskjellig fast bosted.
En annen problemstilling er barnehagebarn som ikke har vinterferie eller høstferie. Skal det da praktiseres slikt samvær like vel? Skal det være avhengig av om det også er et barn i skolealder? Svaret vil være konkret tilpasset i hvert tilfelle. Ikke alle foreldre kan ta fri i disse skoleferiene og det er derfor ikke sikkert at samværsforelderen har noe å tilby disse dagene. Dersom samværsforelderen må være på jobb og det ikke er noe dagtilbud til barna, kan situasjonen være at feriene bør sløyfes.
For de som velger å legge samvær til disse skoleferiene varierer det om man tar annen hver høst og vinterferie eller om samværsforelderen får begge. Et argument for at begge er hos samværsforelderen er at dette ikke er høytidsferier hvor det ofte er spesielle familiesammenkomster eller andre spesielle omstendigheter. Mange skoledistrikter gjør ofte en av disse annen hver gang til langhelger i stedet for hele uker, og det kan derfor være like greit at man forsøker å få dette inn som en forlenget samværshelg om det er den vanlige samværsfrekvensen. Har samværsforelderen bare feriesamvær vil disse kunne være gode tidspunkt for å få tid til et bra innhold i samværet i tillegg til reisen.
Et konkret forslag til tekst i samværsavtale kan være:
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforelderen høst og vinterferie.
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforeldrene hver annen høstferie og vinterferie. Dersom barnet er hos samværsforelderen i vinterferien skal han være hos bostedsforelderen i høstferien. Barnet skal være hos samværsforelderen høstferien 2010.
Om du skal ordne en samværsavtale privat, gjennom familievernkontoret eller gjennom advokater/retten så er det viktig at du er med å påvirker innholdet i avtalen på en slik måte at det er realistisk at den blir fulgt og den legger opp til minst mulig konflikter og stridspunkter. Jeg kommer derfor til å legge ut forslag til punkter som kan være heldig å ta med i en slik avtale. Punktene er basert på samværsavtaler jeg selv har vært med å forslå eller satt opp.
pkt. X
Sommerferiesamværet skal være bestemt senest 1. mai hvert år. Ved motstrid har foreldrene fortrinnsrett hvert annet år. i 2010 er det mor som har fortrinnsrett.
Et slikt punkt vil hindre krangler om hvilke uker sommerferiesamværet skal være på. Man må finne seg i at hvert annet år er det den andre som bestemmer og innrette seg deretter.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Siste kommentarer Barnefordeling