Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?
Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i "nødsituasjon" krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.
Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)
En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.
Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.
Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.
At partene har en gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for at tingretten skal behandle saken. Dersom det sendes inn en stevning uten at en kan vise til gyldig meklingsattest, skal saken avvises.
Det er derimot et unntak eller et smutthull i lovgivningen som muliggjør prøving av saken uten meklingsattest. Etter bl. § 60 kan man for retten kreve en midlertidig avgjørelse. Dette er for de fleste kjent og fremgår klart av lovteksten:
§ 60. Førebels avgjerd
Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.
Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.
Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.
Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.
Ved nærmere ettergang av lovteksten vil du se at retten kan ta foreløpige avgjørelser “før sak er reist.” Altså før det er sendt inn stevning. Kravet til meklingsattest er knyttet til å “reise sak” og faller derfor utenfor denne bestemmelsen. Sagt på en annen måte vil en kunne kreve en foreløpig avgjørelse uten meklingsattest dersom særlige grunner er tilstede. Særlige grunner kan være flere ting, men spesielt hvor det foreligger et hastverk på grunn av flytting, vold eller andre slike momenter. Etter min mening må også bestemmelsen kunne brukes dersom det tar lang tid å få en meklingsattest og samvær f.eks. er helt stoppet. Jeg vil anta at dersom det er et samvær eller en kontakt mellom barn og forelder så vil bestemmelsen vanskelig kunne benyttes. Den er en særbestemmelse som tar sikte på de mer akutte situasjonene.
Det som i praksis vil skje er at man får en frist til å ta ut stevning etter en slik begjæring har kommet inn. I dette ligger da også et pålegg om å få meklingsattest på plass ganske raskt.
Siste kommentarer Barnefordeling