De fleste saker i norske domstoler går for åpne dører. Det vil si at de som ønsker det kan møte i retten å følge forhandlingene fra tilskuerplass. Mest typisk er det at det sitter skoleklasser eller andre interesserte (pressen) i straffesaker. Det er straffesakene som oftest fanger avisenes interesse og dermed profilerer advokater. Enkelte saker, spesielt de som omhandler barn (barneloven og barnevernloven), går for lukkede dører.
Det er ikke sjeldent at unge foreldre (noen ganger også litt eldre foreldre) tar med seg sin egen mor eller far inn i retten. Det skjer at dommeren kommer inn, mor eller far til parten sitter ved siden av eller bake i retten, og får da beskjed av dommeren om at de må gå ut av lokalet. Erfarne advokater ser dette før dommeren kommer og rettleder da vedkommende slik at man unngår å gjøre et dårlig inntrykk.
Avslutningsvis kan det være grunn til å påpeke at man kan lukke dørene også i andre saker avhengig av om lovens vilkår i hvert enkelt tilfelle gir dommeren vurderingsrom til å avgjøre dette. Jeg har opplevd dommere som lukker dørene på tvilsomme grunnlag med visshet om at forhandlingene da vil går lettere fremover. Dette har jeg bl.a. opplevd i skiftesamlinger i konkursbo hvor enkelte som ikke har krav i boet bare ønsker å være til stede å se at det går nedover med konkursskyldneren.
Et spørsmål advokater ofte får er ”hva slags advokat er du?” Advokat er ikke en utdannelse i seg selv. Advokater er utdannet jurister og har i hovedsak fått en utdannelse som er lik. Noen har masteroppgaver eller valgfag som skiller dem litt ut, men som regel ikke med en slik dybde at de har blitt eksperter på et tema.
Etter endt juristutdannelse er det valg av jobb som definerer den kunskapsstien man blir å følge. Enten man begynner som jurist i NAV og blir flink på sosialrett eller man begynner i et forsikringsselskap og blir flink i erstatningsrett, så har man samme juridiske grunnutdannelse. Det er tre veier til å bli advokat etter endt utdannelse. Advokatfullmektig, politifullmektig eller dommerfullmektig. Alle tre fullmektigretningene gir relevant praksis hvis man ønsker å bli advokat, politiadvokat eller dommer. I tillegg til praksiskravet er det også krav til kurs og antall saker.
Etter man har blitt advokat er det naturlig å ta litt forskjellige type saker (spesielt om man jobber i et lite firma) slik at man kan finne ut selv hvor man er flink og hvilke sakstyper man trives med. Som politiadvokat er du åpenbart spesialisert i strafferett, som dommerfullmektig har du en ganske allsidig bakgrunn, men med noen begrensninger (generelt er det ikke anbefalt at dommerfullmektiger tar barnefordelingssaker hvis de ikke har spesiell kompetanse eller erfaring på området.) Som advokat er det lettest i starten å finne ut hva man ikke vil jobbe med. Etter hvert oppdager både advokaten selv, men også klientenes anbefaling til andre, hvilke rettsområder som passer advokaten.
Advokater kan ikke kalle seg spesialister. Det er ingen sertifiseringsordning som holder styr på dette. For å signalisere for omverden hva man er god til kan man i stede kalle seg barnefordelingsadvokat, skilsmisseadvokat eller forsvarer. Dette kan samtidig være noe misvisende siden mange advokater tar de fleste sakstyper (almenpraktiserende), men er særlig erfaren på èn ting, for eksempel barnerett (fast bosted, samvær og foreldreansvar.)
Siste kommentarer Barnefordeling