I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.
Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.
Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.
Som skrevet om tidligere så er det en hovedregel at det i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar, avvikles ett eller flere saksforberedende møter før en evt. hovedforhandling. Hvordan man blir møtt av domstolen i det saksforberedende møtet varierer svært mye og det er svært få prosedyrer man med sikkerhet kan si at klienten kan forvente. Det er derfor svært vanskelig for oss advokater å forberede klientene på hva de kan forvente i disse møtene. Jeg pleier å fortelle mine klienter at de kan få et godt innblikk i hvordan mange slike saker behandles ved å se på videoene som Sør-Trøndelag tingrett har lagt ut på nettet (disse kan du se i dette innlegget lengre ned.)
En av tingene som varierer fra møte til møte, dommer til dommer, domstol til domstol, er i hvilken grad dommeren ønsker å høre sakens historie. Mange dommere mener at det er nødvendig at partene forteller om seg, sin situasjon og hvordan de har kommet til det punktet de er i dag. Andre ganger opplever man at dommeren bare ønsker å høre hvordan partene har det i dag og hva de kan tenke seg fremover. Personlig mener jeg at det er nødvendig at sakens historie blir godt belyst. I de sakene historien blir godt belyst er min erfaring at man i større grad klarer å komme frem til forlik som partene ønsker. Slike forlik tar bedre innover seg hvilke utfordringer partene må forholde seg til og hvorfor de ikke selv har klart å få til løsninger tidligere. Å bare se fremover fører ofte til at ordninger ikke går, endringssøksmål osv. Det hender altså at man møter i retten og får beskjed om veldig direkte at jeg vil ikke høre om det som har vært. Jeg mener både at dette er svak saksbehandling og at man begår en saksbehandlingsfeil ved at retten plikter på eget initiativ å belyse saken så godt som mulig. Ved å snu ryggen til det som har skapt problemet mener jeg retten ikke setter seg i en posisjon hvor de vil klare å finne en god løsning på problemet. Her har domstolene nok en grunn til å møtes i slike saker og komme frem til retningslinjer knyttet til hvordan slike saker bør behandles.
Videoene er modelert etter noe som kalles “konflikt og forsoning.” også denne modellen har jeg skrevet om tidligere og er ikke en standardsaksbehandling i alle saksforberedende møter, men har i stor grad påvirket hvordan de fleste slike møter nå avvikles:
Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.
Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:
Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.
En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.
Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.
En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.
Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.
Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.
Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.
Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.
Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.
Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et “forhold” til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.
Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.
Rettsapparatet (domstolene) er et ukjent sted for de fleste. Mange kommer aldri i kontakt med domstolene og vet ingenting om hva de kan forvente. Noen har kanskje vært vitne i en straffesak og andre i en sivil sak. For de som har sett på eller vitnet i en straffesak så har de sett at det er 3 dommere i tingretten og at det er 7 dommere i lagmannsretten (unntak ved straffeutmålingsanke, tilståelsesdom osv.) I sivile saker derimot er det vanlige at man har 1 dommer i tingretten og 3 dommere i lagmannsretten. Ingen av dommerne er lekmenn (vanlige folk) slik som flertallet er i straffesaker.
Det er derimot mulig å kreve at det skal være fagkyndige meddommere i sivile saker. Selv opplever jeg ikke at det i barnefordelingssaker blir benyttet fagkyndige meddommere. Dette skyldes nok i stor utstrekning at dersom det er vanskelige fagspørsmål så oppnevnes ofte en sakkyndig. Kanskje hadde det vært en større trygghet for partene dersom man i større grad benyttet fagkyndige meddommere da det ville blitt 2 fagdommere og spesielt psykologer har en tendens til å ha avvikende meninger og konklusjoner.
Barne- og familiedepartementet konkluderte den 28.03.06 med å opprette en barnesakkyndig kommisjon for “kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernssaker” (NOU 2006:9), jf Ot. prp. nr 68 (2007 – 2008).
Barneombudets mening om kommisjonen kan du finne her…
Først 07.01.2010 ble lederen for kommisjonen oppnevnt. Altså nesten 4 år etter NOUen. I tillegg til kommisjonens leder, psykolog An-Magritt Aanonsen, er det 11 medlemmer som alle i utgangspunktet skal sitte i 3 år.
Mandatet til utvalget i NOU 2006:9 var:
Barne- og familiedepartementet nedsatte 9. september 2005 et utvalg med oppgave å utrede sider ved sakkyndiges rolle i barnevernet. Utvalget fikk følgende mandat:
«De sakkyndiges arbeid i barnevernsaker er i dag kvalitetssikret på ulike måter. I regi av Barne- og familiedepartementet er det bl.a. etablert et eget opplæringsprogram for barnefaglige sakkyndige som går over flere år. I tillegg er fylkesnemnda og domstolene i barnevernsaker satt med fagkyndige medlemmer/meddommere. Dette innebærer at den samlede fylkesnemnda/domstolen har kompetanse til å ta stilling til om de sakkyndige utredningene er utarbeidet på forsvarlig måte og holder god kvalitet.
Utvalget skal utrede om det i tillegg bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Utvalget skal utrede hvilke oppgaver kontrollorganet bør ha og skal foreslå et uttømmende mandat for kontrollorganets arbeid. Utvalget skal videre komme med forslag til hvordan kontrollorganet skal sammensettes, organiseres og administreres.
Utvalget skal utrede de administrative, juridiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Herunder skal utredes konsekvensene for saksbehandlingstiden i fylkesnemnd/domstol. Utvalgets utredning skal foreligge 1. mars 2006.»
NOU 2006:9 resulterte i Lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. (barnesakkyndig kommisjon).
I lovformuleringene fremkommer at “Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker” og at “Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.”
Vær oppmerksom på at lovendringen gjelder barnevernsaker og ikke rapporter i barnefordelingssaker etter barneloven.
Del dine tanker og spørsmål om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter her…
Når retten velger å oppnevne en sakkyndig, enten for å følge saken under saksforberedende møtet eller for å utforme en anbefalning til retten jobber sakkyndige etter et mandat. Et mandat kan bedre beskrives som rammen eller retningslinjen for det arbeidet man ønsker skal utføres. Mest fokus har et slikt mandat når det skal utformes en rapport hvor man ønsker en konkret anbefalning til bruk i en hovedforhandlinen. Vanligvis vil man ha en anbefalning knyttet til hvor barna skal bo fast og hvilket samvær den andre parten skal ha. Andre ganger er bare samværet tema.
I Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet fremgår det noen forslag til mandat som også i praksis ofte benyttes:
Til saksforberedende møter:
”Oppdraget begrenses i denne omgang til å være til stede under rettsmøte
dd.mm.åå, kl. Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning,
avklare hvilke problemer partene midlertidig bør kunne bli enige
om, samt medvirke ved mekling mellom partene.”
“Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning gjennom samtaler
med partene og med barnet forut for rettsmøtet, avklare hvilke problemer
partene midlertidig bør kunne bli enige om, samt til en vurdering
av om partene og barnet vil være tjent med en forhandlingsbasert
løsning”
Til hovedforhandling (utredning):
”Oppdraget utvides til å gjennomføre ytterligere samtaler med partene,
observere samspill mellom foreldre og barn og innhente opplysninger
fra aktuelle informanter som anses å være nødvendig for å kunne vurdere de psykologfaglige spørsmål som reises av anførsler og påstander
i saken. I rettsmøte dd.mm.åå har partene samtykket til å oppheve
taushetsplikten for … (konkrete informanter nevnes). En kortfattet
skriftlig erklæring avgis senest tre uker før hovedforhandling.…”
”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes vurdere barnets tilknytning til hver av foreldrene,
barnets eventuelle egne ønsker og de konsekvenser en eventuell flytting
fra mor til far må antas å få. Den sakkyndige bes dessuten vurdere
barnets utvikling og behov, partenes omsorgs- og samværskompetanse
og samarbeidsmuligheter som grunnlag for fastsettelse av samværets
omfang …”
”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes utrede og vurdere de aktuelle psykologfaglige
problemstillingene som følger av anførsler og påstander i saken. …”
Selv om det finnes slike formuleringer så er det ikke slik at man er bundet opp til disse. Jeg benytter ofte disse som utgangspunkt og fører på eller trekker fra for å tilpasse til den saken som er aktuell. Det varierer fra domstol til domstol hvor mye innflytelse advokatene har over utformingen av mandatet. Jeg har sans for at advokatene må enes om mandatet da det gjør det vanskeligere for partene å argumentere mot det arbeidet som gjøres. Litt som å være enige om taksmann hvor det er aktuellet i andre saker.
Vil dere lese om mandater selv eller andre saksbehandlingsregler, spesielt knyttet opp mot sakkyndiges arbeid i barnefordelingssaker, kan du lese om det her i Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet.
Siste kommentarer Barnefordeling