I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.
For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).
Kapittel 4. Gjennomføring av psykisk helsevern
§ 4-5. Forbindelse med omverdenen
Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker.
Problemstillingen dreier seg om i hvilken utstrekning institusjoner har myndighet til å begrense pasienters samvær med egne barn når pasientene er underlagt tvungent psykisk helsevern.
Helsedirektoratet har i et brev av 16.10.2007 uttalt seg om tolkningen av § 4-5 og hvordan gjennomføring av samvær med barn skal skje.
Kan foreldre reise sak mot hverandre om samvær etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
Det blir et spørsmål hvorvidt foreldrene har rettslig interesse i dette spørsmålet siden de ikke har mandat til å inngå forlik eller at domstolen har mulighet til å avsi en aktuell dom. Man må ha et signal om at en tilbakeføring av omsorgen er nærliggende for at dette skal være et spørsmål retten bør se på. Dersom omsorgen nettopp er overført og det ikke foreligger særlige sterke holdepunkter for at avgjørelsen snarlig blir reversert antar jeg at søskmålet burde avvises.
Kan foreldre reise sak mot hverandre om fast bosted etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
På samme måte som for samvær vil en tilbakeføring av omsorgen være nærliggende før retten bør ta opp saken.
Kan foreldre reise sak mot hverandre om foreldreansvar etter at barnevernet har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-12?
Foreldreansvaret overtas ikke av barnevernet (kommunen) i saker om omsorgsovertakelse. Med de begrensninger som følger av barnevernloven vil foreldreansvaret fortsatt utøves av de biologiske foreldre som før omsorgsovertakelsen hadde foreldreansvar. Et praktisk eksempel vil være at en av foreldrene som ikke tidligere har hatt del i foreldreansvaret ønsker dette etter at barnevernet har overtatt omsorgen. Del i foreldreansvaret vil gi partsstatus i evt tilbakeføringssak og vil sette forelderen i en mye bedre stilling mht innsyn og informasjon om barnet.
I en undersøkelse gjort i 2001 (Kari Jevne “Samværsfedre – ansvarsløse lekeonkler eller ordentlige pappaer”) viser resultatet at av fedre som har samvær så er 76% fornøyde med samværet, mens hvor mødre har samvær er 67% fornøyde.
Vi har en rettstradisjon hvor morspresumpsjonen har stått sterkt formelt og som enda viser muskler i norske domstoler hos enkelte aktører som har praktisert barneretten i en slik epoke. Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan være en sammenheng mellom den selvfølge at noen mødre føler et større “eierskap” til barna og at de er mindre fornøyde med å være i en posisjon hvor de er samværsforeldre. Man kan se det fra et likestillingsperspektiv eller fra en mer rettsfilosofisk vinkel, men jeg hører gjerne andres synspunkter på denne forskjellen mellom mor og far.
Høst og vinterferien slår forskjellig ut for mange. Hvor det er stor geografisk avstand mellom foreldrene og særkullsbarn på en eller begge sidene, kan det være en utfordring at vinter og høstferien ikke er samtidig for hele landet. Er det halvsøsken i bildet vil det ofte være et poeng at man samkjører best mulig slik at barna får være sammen. Dette gjelder selvfølgelig helsøsken også hvor de har forskjellig fast bosted.
En annen problemstilling er barnehagebarn som ikke har vinterferie eller høstferie. Skal det da praktiseres slikt samvær like vel? Skal det være avhengig av om det også er et barn i skolealder? Svaret vil være konkret tilpasset i hvert tilfelle. Ikke alle foreldre kan ta fri i disse skoleferiene og det er derfor ikke sikkert at samværsforelderen har noe å tilby disse dagene. Dersom samværsforelderen må være på jobb og det ikke er noe dagtilbud til barna, kan situasjonen være at feriene bør sløyfes.
For de som velger å legge samvær til disse skoleferiene varierer det om man tar annen hver høst og vinterferie eller om samværsforelderen får begge. Et argument for at begge er hos samværsforelderen er at dette ikke er høytidsferier hvor det ofte er spesielle familiesammenkomster eller andre spesielle omstendigheter. Mange skoledistrikter gjør ofte en av disse annen hver gang til langhelger i stedet for hele uker, og det kan derfor være like greit at man forsøker å få dette inn som en forlenget samværshelg om det er den vanlige samværsfrekvensen. Har samværsforelderen bare feriesamvær vil disse kunne være gode tidspunkt for å få tid til et bra innhold i samværet i tillegg til reisen.
Et konkret forslag til tekst i samværsavtale kan være:
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforelderen høst og vinterferie.
Punkt X.
Barnet skal ha samvær med samværsforeldrene hver annen høstferie og vinterferie. Dersom barnet er hos samværsforelderen i vinterferien skal han være hos bostedsforelderen i høstferien. Barnet skal være hos samværsforelderen høstferien 2010.
Noen barnefordelingssaker reiser spesielle problemstillinger som f.eks. hvordan man forholder seg til at samværsforelderen jobber skift. Skift kan være at tidene på døgnet er utenfor barnets normale våkentid eller det kan være flere dager eller uker fravær, men med tilsvarende lange perioder hjemme (som offshorearbeidere.)
Av bl. § 42 fremgår det at “Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.” I dette mener jeg, sammen med § 48 om barnets beste, at det ligger en plikt til å hensynta samværsforelderens skiftsituasjon. Det er ikke slik at samvær er noe bare foreldrene har krav på (foreldrenes krav fremgår av § 43) men også noe barnet har krav på. At omsorgsforelderen begrunner en manglende tilpasningsvilje med at hun eller han ikke skal måtte tilpasse seg samværsforeldrens jobb, mener jeg er lovstridig. Poenget må være å strekke seg for at man har en forpliktelse overfor barnet i denne sammenhengen. Denne plikten er lovfestet og at samværene da settes opp etter skiftplanen må kunne forventes. Man skal selvfølgelig ta hensyn også til andre momenter som skolegangen til barnet og omsorgsforelderens livssituasjon.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Om du skal ordne en samværsavtale privat, gjennom familievernkontoret eller gjennom advokater/retten så er det viktig at du er med å påvirker innholdet i avtalen på en slik måte at det er realistisk at den blir fulgt og den legger opp til minst mulig konflikter og stridspunkter. Jeg kommer derfor til å legge ut forslag til punkter som kan være heldig å ta med i en slik avtale. Punktene er basert på samværsavtaler jeg selv har vært med å forslå eller satt opp.
pkt. X
Sommerferiesamværet skal være bestemt senest 1. mai hvert år. Ved motstrid har foreldrene fortrinnsrett hvert annet år. i 2010 er det mor som har fortrinnsrett.
Et slikt punkt vil hindre krangler om hvilke uker sommerferiesamværet skal være på. Man må finne seg i at hvert annet år er det den andre som bestemmer og innrette seg deretter.
Diskuter denne problemstillingen med andre her….
Et spørsmål hvor barnet skal ha samvær med en forelder som bor et annet sted i landet, er hvor belastende reisen er for barnet.
Som med alt annet avhenger selvfølgelig belastningen av hvor gammelt barnet er, men også hvor god mentalt utviklet barnet er. Dersom barnet kan og man vet at det vanligvis vil sove seg igjennom hele turen, vil belastningen selvfølgelig være mindre. Vet man at barnet sovner fort og avstanden er 1-2 timer trenger ikke belastningen å være så stor. Er derimot bilturen på 8 timer vil man vanskelig unngå at den er belastende. Skal det være et bytte i midten eller andre tiltak under vegs, så vil dette øke belastningen. Vær også klar over at det for et barn kan være noe belastende å våkne opp et annet sted enn hvor det sovnet. Dersom barnet sovnet til mors stemme og i mors bil, men våkner til fars stemme i fars bil, kan en ikke utelukke at dette påvirker barnet negativt. Jo mer belastende reisen er, jo større grunn er det til å vurdere frekvensen ut fra hva barnet tåler. Kanskje tåler barnet i den konkrete i stede lengre perioder med færre reiser, eller kanskje må samværsforelderen finne seg i å være den som reiser.
I tillegg bør foreldre ha en tanke rundt om barna kommer fra skole eller barnehage før reisen starter. En lang dag med slitsomme oppgaver kan gjøre det ekstra belastende med en lengre reise på ettermiddag/kveld.
Det viktigste er å vite at det ikke finnes noen løsning som passer alle. Man må ta en vurdering ut fra den konkrete situasjonen. Hvor langt er det, hvilke reisemiddel skal benyttes, barnets utrustning osv. Det som er rett for naboen som har en lignende situasjon kan være helt fullstendig feil i din situasjon.
Mange foreldre som har den daglige omsorgen for sine barn er bekymret for hva som skjer under samværet mellom barnet og den andre forelderen. Dersom det er svært alvorlige bekymringer om rus, overgrep eller vold, vil den som har den daglige omsorgen måtte handle etter hvor sterke holdepunkter det er i slike bekymringer. Det er viktig at man her skiller erfaringer fra den tiden man var sammen med personen fra konkret kunskap om situasjonen slik den er i dag. Å handle på antakelser kan fort slå tilbake mot den som fremsetter beskyldninger.
Å bestemme innholdet i samværet er noe annet. Eller, sagt på en annen måte, ha rett til å få informasjon om alt som har skjedd eller kunne påvirke hva som skjer under samværet, er noe helt annet. Da legger man til grunn at det ikke er alvorlige bekymringer, men at man ikke er helt trygg på at barnet har en god opplevelse. Forutsatt at det ikke er bekymringer i den grad at det er grunn til å stoppe samværet eller kreve tilsyn, har bostedsforeldren ingen rett til å diktere eller ha noe innflytelse på aktiviteter, mat og andre konkrete ting under samværet. Det er ingen lovbestemmelse som gir den som har daglig omsorg noen suverenitet over dette. Det ligger i situasjonens natur at samværsforelderen ikke kan planlegge middagene til bostedsforelderen og barnet, eller si noe om leggetid. At det er en fordel at foreldrene har samme rutiner er noe annet, men satt på spissen har man ingen slik rett.
Den regelen som best korresponderer med temaet er barneloven § 42:
§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.
Av § 42, 2. ledd fremgår det klart at det er den som er sammen med barnet som kan ta avgjørelser av betydning for omsorgen mens barnet er der. Erfaringsmessig er dette svært vanskelig for mange foreldre. Spesielt ser man ofte mødre i barnets første 2 år som ikke er trygg på at far gjør alt riktig rundt mating, legging, stell osv. Det er derfor rett som det er klienter som ønsker at vi i en rettssak skal be om at dommen skal inneholde instruksjoner for hvordan samværet skal gjennomføres. Dette vil domstolene ikke gjøre og man må gi fra seg kontrollen. Er det grunn til alvorlig bekymring blir det noe annet og man må søke å få til samvær som tar hensyn til bekymringene. Enten at de skal være på konkrete steder, men tilsyn, bare dagssamvær eller at den andre forelderen kommer på besøk.
Siste kommentarer Barnefordeling